Kunnskap er viktig –mangel på kunnskap er farlig

Jeg er vel det enkelte ville ha kalt for en evighetsstudent, noen ganger føler jeg at det å få mer input gir en egen stimuli. Den følelsen en for når en vet at man har fått ny kunnskap. Det er også noe med den prosessen når en skal tilegne seg kunnskap, som gjerne fører til at en lærer også andre ting enn bare det en skal lære.   

Kunnskap er en form kapital som ikke vises, men den kan merkes.

En skulle ha trodd at en utviklet større selvtillit i fag en kan veldig godt, problemet er at med mere kunnskap jo mer forstår en at en ikke kan eller forstår. Det er en av grunnene til at jeg tviler på mennesker som påstår at de vet. Noen ting vet en, når en har puget gangetabellen så kan en den, men dette betyr ikke at man kan alt om det å gange.

Jeg tror ikke det er ytremotivasjon som for eksempel lønn som for en til å fortsette å ta ulike utdanninger, men jeg tror drivkraften ligger i det å prøve å forstå den verden vi lever i. Men jeg tror også det at lærelysten øker med ny kunnskap, det vil altså si at kunnskap stimulerer til mer kunnskap

En bekjent som jobber med å undervise medisinerstudenter, om hjernen, sier at det kan forsinke aldring i hjernen med at en bruker hjernen. Dette kan tyde på at hjernen er et organ som mye forebygges med hjelp av bruk og stimulis. Dermed kan en begrunne det å ta studier ut fra et helsefremmende perspektiv. Kanskje arbeidsgivere burde gitt alle medarbeiderne videre og etterutdanning pågrunn av det er helsefremmende.

Men jeg tror dessverre ikke at alle forstår hvor mye arbeid det er å tilegne seg kunnskap. Bare det å ha bestått en masterutdanning er en prestasjon i seg selv.

En venninne av meg har studert kunst og kultur på hovedfagsnivå , hun jobber  med kulturformidling, blir mektig provosert av å bli definert som kultureliten. Hun har brukt alle sine beste år å jobbe med kultur, det er da klart at dette er noe som hun kan. Problemet er at dette er er fagområde de fleste vil føle at de kan noe om, og som kjent jo mindre en vet om et fagområde, jo mer kunnskap føler  en har.

Noen ganger bør en kunne få lov å si dette kan jeg faktisk bedre enn deg, men siden vi har en viss oppdragelse godtar vi den andres frekhet, når de begynner å belære en om eget fagområde.  Med den selvtilliten bare en uvitende kan ha, utaler en seg i det vide og brede, slik at en skulle ha trodd at det bare er bortkastet å ha studert et fag i flere år. Det er vel dette en kan kalle for frekkhetensnådegave.  

Tre av ti har ikke tilfredsstillende leseferdigheter

Ser nå på barne- tv som handler om en voksen som ikke kan lese, dette oppdager selvsagt barna, som gjerne vil hjelpe henne. Men dette er faktisk et problem i samfunnet at voksne ikke kan lese. I følge Eva M. Engenes og Arne Norborg har ikke 30% av oss voksne tilfredsstillende leseferdigheter.  Det vil for eksempel  si at av ti busspassasjerer er det tre stykker på bussen som ikke har tilfredsstillende leseferdigheter.  Nå tenker nok du at du ikke kjenner noen av disse, men det gjør du. Personer med manglene leseferdigheter er mestere til å skule disse problemene sine, og har alltid argumenter og forklaringer slik at vi ikke forstår hva problemet deres er.  

Med leseferdigheter menes:

”Leseferdighet er evnen til å bruke trykket og skrevet informasjon for å kunne fungere i samfunnet, til å oppnå egne mål og til å utvikle egen kunnskap og potensial”  (Engenes og Norborg)

Med dette kan en forstå er skolen sitt ansvar å gi gode leseferdigheter til barna. Dette er viktig for å gi det enkelte individ et liv. Men det handler også om å spare framtidige utgifter for samfunnet. Thomas Nordahl sier til NRK at 40% av spesialundervisningen skjer av ufaglærte, og at disse aktivitetene er i liten grad knyttet til læring(Kilde NRK.no Publisert 19.09.11 kl. 17:11). På grunn av dette mener han at en kan bare legge ned store deler av spesialundervisningen. Det jeg ikke forstår er at lærerne godtar dette, en skulle gjerne ha trodd at lærerne ville ha de pedagogiske utfordringene.

Vel, vel en kan jo si at dette koster penger, men jeg vet at på den skolen hvor jeg selv gikk var det bare de beste pedagogene som hadde spesialundervisningen. Det var fordi vi hadde en skoleledelse som så at dette var en god investering og de var bevisste sine valg om å ikke ødelegge livene til barna.

Dette med leseferdigheter kan altså  ses i flere perspektiver et samfunnsperspektiv og et individperspektiv. Det var nettopp dette ledelse og lærere forsto på Foldnes skole på 1970 og 1980 tallet.

Refleksjoner over det å bli eldre:

Noen ganger synes jeg det er bra å bli eldre, men noen ganger ønsker jeg meg tilbake til jeg var 20 år. Den gangen en hadde hele livet framfor seg. Det som var dumt, var at jeg bekymret meg stort sett hele tiden, men det gjør jeg nå også. En gang hørte jeg på radioen at vi var etterkommere av de som hadde evnen til å bekymre seg.  Det var de som så farene, som overlevde. Jeg tror det beste hadde vært å være 20 år, og ha levd i 40 år. For da vet en at det er ingen grunn til å være redd og bekymre seg.

Mitt liv har noen ganger vært i en berg- og dalbane med oppturer og nedturer, men det meste av live har jeg gått rolig av sted. Jo, jeg har vært heldig jeg er født inni en familie som vi bryr oss om hverandre, og dette er selvsagt verdier jeg akter å føre videre til nestegenerasjon. Jeg kommer også fra en familie hvor det er viktig å ha meninger, og følge med i tiden slik at en til en hver tid er oppdatert på nyhetsbilde.

Når jeg nå har bursdag vet jeg at kroppen min forteller min historie, alle arrene mine forteller om mitt liv. Hvert arr har sin historie. Jeg er faktisk utrolig heldig som er oppvokst med velferdsstaten,   slik jeg har fått de operasjonene jeg har trengt for å få en god livskvalitet. Arrene mine er en del av meg, og dermed er det noe som alltid vil være på kroppen min. Når jeg ser på mine arr blir jeg stolt, siden mange av arrene viser at jeg vet hva smerte er og  noe av mitt levde liv.

Klart jeg kunne ha tenkt meg å se ut som en 20 åring igjen, men jeg er glad for å bli eldre. Blir en ikke mer klokere med alderen? Aristoteles mente at en blir klokere med årene, det kan godt hende at dette stemmer. Men jeg kjenner voksne som jeg ikke synes er noe særlig kloke, og jeg kjenner barn som med en liten setning, for med seg hele det sanne, gode og det vakre. Dette må da være klokskap. En blir kanskje ikke klokere med årene, men en uvikler mer erfaring som en kan benytte når en skal reflektere.

Jeg håper at mine neste 20 år at jeg ikke bekymrer meg så mye, men siden jeg har  små barn, kan jeg garantere at jeg vil bekymre meg akkurat like mye som jeg alltid har gjort.  Så noen ganger må jeg si til meg selv: Det går bra, du har vært heldig og du har det godt.

Våre søte jenter og våre tøffe gutter

Jeg snakket med en venninne i dag om våre søte små.  Hvordan de hadde forandret seg fra å være søte babyer til bevisste forbrukere. Nøye med hvilken type klær de skal ha på seg. Min treåring vil for eksempel nesten bare ha Hello Kitty klær og ting. Noen ganger lurer jeg på hvilke verdier vi gir våre barn, når vi godtar deres ønsker.  Det er tross alt snakk om billige klær. Jeg lurer på om vi som foreldre hadde synes dette var like morsomt hvis det var snakk om dyre klær. De må jo ha klær, derfor kan det være Hello Kitty uten noe problem.  Kjønnsbevisste er  de små, jeg prøvede en gang å ta på treåringen noen grønne sokker, da hylte hum ”æsj” , det var guttesokker. For henne var dette en katastrofe.

Senere i livet vil denne kjønnsdelingen bli sterkere, og mine små piker vil sannsynligvis få en høgere utdanning, enn sine guttekollegaer i barnehagen. De vil også sannsynligvis få dårligere betalt enn guttekollegaene. Dette er fordi de sannsynligvis vil velge et yrke som er dårligere betalt enn sine guttekollegaer.  

Jeg ønsker at mine barn skal vokse opp til å bli gode, lykkelige og at de skal kunne bidra positiv i samfunnet. Dette er vel ønsker alle foreldre har for sine barn. Men jeg synes denne kjønnsrolle delingen er blodig urettferdig.

Det rare er at hvis en mann velger et kvinneyrke for eksempel førskolelærer, blir de digget og forgudet hvor flinke og fordomsfire de er. Det tar ikke lang tid før de for en sjefsrolle på arbeidsplassen.  Dette skjer ikke når vi kvinner inntar den maskulinearena. Vi må bevise ovenfor  konstant at vi fortenner den rollen vi er blitt tildelt, og hvorfor skal vi gidde dette?

En del menn, men også kvinner, klager over at skolen har blitt for feminin, ja vel, men da kan jo menn begynne å jobbe på skolene som lærere og som assistenter. Det er jo menn som velger å ikke jobbe i skoleverket, og det er selvsagt også deres ansvar at skolen blir mer maskulin

En hylles til velferdsstaten

Noen ganger synes jeg livet er vanskelig, og jeg svartmaler alt og alle. Jeg tror at mine problemer er verdenstørste. Dessverre må jeg bare innrømme at problemene mine er peanøtter i forhold til veldig mange sine problemer.

For det første jeg bor i et av verdens rikesteland, jeg kan bli syk uten å tenke på om jeg har forsikringer eller penger til å betale for behandling. På fredag gjorde jeg et lite inngrep hos legen, selvsagt var dette nesten gratis.  Det er godt å ha denne tryggheten som velferdsstaten gir oss.  Dette er en trygghet vi tar for selvsagt, men er det en selvfølgelig?

Barna mine blir vaksinerte for å slippe enkelte farlige sykdommer, og jeg vet at trenger de noen form for behandling vil de få det.  Dette er noe av det jeg føler takknemmelighet ovenfor. Dette  er faktisk ikke en selvfølgelighet. Jeg vet at det ikke er lommeboken min som avgjør om mine barn skal få behandling, som mor synes jeg dette er fantastisk.

Dere som kjenner meg vet at jeg har vært mye på sykehus. Det som kjennetegner alle gangene er alle de som er der for å hjelpe. Alt fra renholder til overleger, alle med et fellesmål å få pasientene friske. Det er selvsagt  ting og tang i helsenorge som ikke fungere, men vi er heldige som har et så utrolig godt helsevesen.

Ja, vi er heldige som er født i Norge med alle våre velferdsgoder, som er så gode a vi tror det er slik det skal være.  Dessverre er det mange land som ikke har det samme god fungerende helsevesen.

Men noe en bør huske på er at alle har rett å få samme tilbud. Derfor må vi også ha lokalsykehusene, slik at alle borgerne kan få et tilnærmet likt tilbud.  Det hender at naturen ikke spør før den tar seg til rette, og for eksempel stenger veger med ras, og stenger folk inne på et lite geografiskområde. Når slike ting skjer, forstår vi hvorfor det er viktig at vi har et lokalsykehus med akutt og fødetilbud. Jeg forstår ikke hvorfor en skal bygge ned velferdstilbudet. Derimot  burde politikerne vært så stolte over at de kunne gi de samme velferdsgodene til alle borgerne, at de ikke engang nevnte det å legge ned lokalsykehus.

Ønsker alle en immaterialistisk adventstid

For å gjøre det helt klart jeg elsker adventstida og jula. Jeg elsker det med at familien samles, og alle skal vise at vi er glade og bryr oss om hverandre. Denne tida som er fylt med håp, forventninger og takknemlighet, ikke mas, forbruk og egoisme. Denne tida som vi viser vår raushet med å gi hverandre gaver og tid. Det er de mellommenneskelige forhold som jeg mener bør være i fokus, og det å gi hverandre tid.

Når jeg tenker på den perfekte jul, tenker jeg på Snekker Andersen og nisseungene. Nissene fikk det de ønsket seg med  enkle midler, de hadde heller ikke så skinnsyke krav.  Det er nok flere husmødre som er utslitte før jula er her. Husmødrene på 1950-tallet er forblide, et ideal, for mange av oss i dag, men  disse hadde ikke fulle jobber ved siden av det å være husmødre.  Jeg tror ofte vi romantiserer denne tida, jeg tror nemlig ikke alle disse husmødrene var like lykkelige.

Det er klart jeg også lever her i nuet, og blir påvirket, så derfor har begge barna mine ny strikkete blånissegensere og rødnissekjoler, selvsagt har de nisseluer også.

Vi skal alle pynte og fjase fram til jul, for alt skal jo være så forbanna perfekt. Selvsagt må vi også ta oss tid til å være med på alt mulig julesosiale aktiviteter: Julebord, juleavsluttinger,  juleditt og juletatt, når vi først og fremst vil være hjemme å ordne med alt vi skal gjøre før jul. Faktisk mener jeg at disse sosialeaktivitetene er viktig, og er noe av det våre barn vil huske, dette handler nemlig å ta vare på hverandre.

Jeg synes at det er de immaterialistiskeverdiene som en bør ha fokus nå i adventstida, og se verdien av å være der for hverandre. I en travel hverdag er det lett å glemme det å ta vare på de mellommenneskelige relasjonene.

Ja, nå til slutt vil jeg ønske alle en riktig trivelig adventstid og en fredelig jul. Husk at noen ganger holder det at juleforberedelsene er en G+, og ikke en S. Men det viktigste er at vi har hverandre, for da har vi alt.

Kong Neptun og jeg

Det er noe med det å reise på sjøen, noen ganger er det helt stille, og andre ganger virker de som alle vetene og værgudene slår seg helt løs, og spiller ping pong med båtene. Men det  vanlige er at båten beveger seg i en god rytme.

Den gode rytmen båten beveger seg i, gjør en trygg og avslappet. Jeg tror at rytmen som båten har, samsvarer med hjernens egen rytme. Den samme rytmen som en mor bruker når hun suller sitt barn i søvn. Den rytmen som gir den gode følelsen. Siden jeg avstammer fra en slekt med sjøfolk ligger kjærlighet til å bevege seg sjøvegen i mitt hjerte, nedarvet fra flere generasjoner.  

I dag viser Kong Neptun sin styrke her ute på Korsfjorden, den samme fjorden som krusefikse i Røldal stavkirke ble fisket opp, men det er en helt annen historie.  Havet gir og det tar, og Kong Neptun er kanskje en konge som tar det han vil ha. Er det en ting Kong Neptun kan så er det å vise sin styrke, og vi mennesker på små i forhold  til Kong Neptuns krefter.  Men jeg tror at vi alle har godt av å oppleve naturenskrefter, så vil kan føle at livet er mye større enn oss og våre små dagligdagse problemer. Sette livet i perspektiv . Så jeg håper nå kjære Kong Neptun at du fører oss trygt i land.