Mine spådommer for 2019

Jeg vil som jeg gjør hvert år komme med noen spådommer for 2019. Først og fremst gleder jeg med til 2019, jeg elsker overganger, starten på noe nytt.

Først og fremst vil 2019 bli et fantastisk år, der vi alle vil ha gode hverdager, selv om vi vil bekymre oss mye, spesielt meg.

Dessverre vil det skje en naturkatastrofe utenfor Norge, og dette vil få verden til å forstå at vi må ta naturen på alvor. Det positive er at verden vil komme tettere sammen, og vi vil føle en dugnadsånd slik vi kan hjelpe til. 

I Norge vil vi også oppleve naturkatastrofer, og vi må lære oss å kjempe mot naturkreftene.  Det vil bli skrevet mye om ofrene for disse naturkreftene, og vi vil godta at vi må sette i gang miljøtiltak som vil påvirke vår hverdag. 

Sommeren vår kommer nok til å bli fin, og vi vil oppleve mye varmt og fint vær har oppe i nord, og det er noe som vi vil sette stor pris på. Livet vil da føles problemfritt, og det vil stå mye i pressen som fina været. 

Rasistiskegrupper vil få mer innpass i samfunnet, og rasistene vil vise seg mer fram med å marsjere, ikke i de store byene, men i de små byene. Det befolkningen vil reagere på er motdemonstrantene, fordi noen av  de vil være veldig voldelige. Dette vil skremme deler av befolkningen.  

I livet mitt vil det skje forandringer, og hverdagen min vil forandre seg veldig, men heldigvis vil jeg leve et stabilt familieliv. Mitt liv vil føles herlig, men jeg kommer til å ha problemer med å nyte det fordi jeg kommer til å bekymre meg. Jeg kommer nok i perioder være med vekke fra familien, men i andre perioder vil jeg nok være mer med familien.  

Barna min vil ha et topp år i 2019, og dette vil gå inn i historien deres som et år full av opplevelser. De vil fortsette med de aktivitetene de går på i dag, som speideren, korps og på kulturskolen.  De vil også lære nye ting som vil berike deres hverdag,

Caroline vil dette året fortsette å studere engelsk, og hun vil få en forfremmelse som vil føre til at hun mye jobbe noe mer. Det kan også skje at hun flytter til England i lengre perioder. Hun vil jobbe en del med å velge jobb eller England. Tilslutt vil hun velge det som føles rett, og dette vil berike livet hennes. 

Caroline og hennes søskenbarn, det vil si barna mine, vil oppleve at en av tremenningene deres vil få et barn, og dette barnet vil hele familien glede seg over, og det vil bare bli en stor glede for hele familien. Ingen av mine søskenbarn liker tanken på å bli besteforeldre, med det søskenbarnet mitt som får først barnebarn vil bli veldig stolt. De eldste i familien vil le av at de yngre kommer etter, slekter skal følge slekters gang.   

Europa sin kongefamilie vil dessverre oppleve en del trist, det kommer til å bli et dødsfall, som vil ramme en regjerende monark. Dette vil føre til debatten om å avskaffe kongehuset i Norge, det kan føre til at det også blir avskaffet. Dessverre vil vi også oppleve en kongelig skilsmisse.    

Det som er støtende på deg trenger ikke å være støtende på meg, men jeg viser deg respekt for det

Språk er morsomt, og det språket vi velger sier mye om hvem vi er. Heldigvis er språket i bevegelse, og vil alltid forandre seg ut fra den tida vi lever i. Vi bytter ord utfra den settingen vi befinner oss i, og dette er en kunst som småbarn lærer seg tidlig.  Dermed er det viktig at vi som voksene korrigerer barna når de sier ord som vi som voksene ikke liker. Det å ikke forstå denne balansen  er vel et av de første tegnene på at en lider av et atferdsproblem. Dette bør barnehage og/eller skolen selvsagt være oppmerksomme på. 

Barn med atferdsproblemer skal selvsagt få hjelp, og det er de voksne rundt barnet som skal hjelpe barnet, dette er førstehjelp for at barnet skal kunne få et godt voksenliv.  Det er nemlig det som er viktig med alt form for spesialundervisning og tilrettelegging  er at en skal få et så normalt voksenliv som mulig, og helst skal vi bli gode skattebetalere. 

Jeg snakket en gang med en narkoman, som mente at begynnelsen på hans rusproblem, var den gangen han var begynt å flytte grenser, og det var den gangen han begynte å banne og le da han fikk tilsnakk. Siden hadde han ikke gjort noe annet enn å gå over grenser, og tilslutt satt han med sprøyta i armen. 

Banningen vi tradisjonelt har hatt i Norge som omhandler gud og djevelen er over og ut, og vi har fått en anglikansk banning som dreier seg om kjønn og kjønnsligomgang. Dette er en naturlig språklig utvikling, som vi kan like eller mislike. Personlig misliker jeg denne utviklinga. 

Nå er det slik at noen ord kan virke støtende på noen og er helt greie for andre, men i det offentlige rom bør en ikke bruke ord som kan virke støtende. De ordene som virker støtende  er de orda en mulig ikke ville ha brukt selv eller er vanlige i det miljøet en er i. 

Det er faktisk foreldrene som har ansvaret for den oppdragelsen barna våre for, og grensesetting er en del av oppdragelsen. Vi som foreldre vil gjerne videreføre de verdiene vi selv har lært da vi var små, og for meg er det viktig at barna mine aldri skal gi opp og de skal bli greie personer å være med. 

Dette innebærer blant annet at de skal ha et språk som ikke virker støtende på andre. Når jeg sender mine barn på skolen, regner jeg med at skolen korrigerer mine barn hvis de bruker et språk som jeg ikke ville tillatte. Vi voksene må nemlig samarbeide om å få utvikle barna til å bli gode og dannete mennesker.

Vi må huske på at det som kan virke støtende på deg, virker kanskje ikke er støtende på meg, men jeg repeterer deg med å la være å si og korrigere barna mine til å ikke si disse orda.

Beklager jeg vil ikke håndhilse på deg, du er kvinne det vil si uren

Denne beskjeden er helt vanlig at enkelte menn gir oss kvinner, og de gangene jeg har fått denne beskjeden har jeg sagt: «Ok, det er greid», selvsagt var det løgn. Det var nemlig ikke OK, det jeg hørte var: Jeg gidder ikke å hilse på deg, fordi den er en kvinne, som mann kan jeg ikke nedverdige meg til å ta deg i hånden.  Etter slike møter hoppet jeg opp og ned og ropte FY FARAO. Hvis de synes at jeg var så skitten å ta på kan de vaske seg etter på. For eksempel Kong Harald tror jeg neppe ville ha nektet å ta noen i hånden. 

Noen ganger har jeg tenkt på hva som ville ha skjedd hvis jeg hadde svart, at med slike holdninger ville vedkommende aldri fungert i det norske samfunnet. Det er ikke sant fordi i vår veloppdragenhet sier vel de fleste det samme som meg, samtidig som en hopper opp og ned etter møte mens en roper FY FARAO.

Der sto jeg høgt utdannet og hadde en ansvarsfull stilling, men mennene kunne tillatte seg å behandle meg akkurat som de ville. Jeg var ikke et menneske, men jeg var en kvinne.  Verdien min var altså null og niks fordi jeg ar da en kvinne, og derfor skulle en ikke oppføre seg med vanlig høflighet ovenfor meg. Men derimot oppførte de seg vanlig høflig ovenfor mine mannlige kollegaer. 

Kultur er det motsatte av natur, det er nemlig menneskeskapt. Dermed er kultur og ikke minst ukultur noe en kan forandre, og slike holdninger ovenfor kvinner bør forandres. I den norske kulturen er at nemlig ikke akseptert å ikke håndhilse på spesielle grupper, og vi håndhilser på alle også: Menn, svarte, hvite, kristne, muslimer og kvinner.  Vi hilser på alle uansett, og hvis vi synes det er ekkelt vasker vi hendene etterpå. 

Selvsagt er det et problem når er så høflige at vi godtar at vi ikke er mennesker som skal ha den samme respekten som våre mannlige kollegaer. Det er litt rart de mannlige kollegaene mente at dette ikke et problem, og jeg skulle bare tvunget dem til å ta meg i hånden. Så lenge vi kvinner finner oss i at ikke folk vil hilse på oss, så vil de fortsette med disse holdningene. Det var altså en snillisme av meg å godta at de ikke ville ta meg som kvinne i hånden. 

Dessverre er ikke menneskekampen slutt, personlig nekter jeg å kalle kvinnekamp for kvinnekamp, men menneskekamp. Tidene forandrer seg, og det gjør menneskekampen også.  Det at 50% av befolkningen skal kunne nekte at ha vanlig høflighet ovenfor den andre halvdelen er forkastelig, og dette er en viktig kamp.  

Jeg beundrer denne rektoren som ikke godtar at en ikke håndhilser på kollegaer,  fordi de er kvinner. Dette er nemlig holdninger vi ikke vil ha i det norske samfunnet, i det norske samfunnet gir vi nemlig denne samme aktelsen for menn og kvinner. Skal en fungere i samfunnet må en følge de normale spillereglene, og det er viktig for at et samfunn skal kunne fungere. Derfor kan ikke noen heve seg over samfunnsregler, og begrunne de av kulturelle grunner.