Sitter her på båten i fra Strandkaien. Sjøen er stille, og
liv er utrolig skjønt. Det siste vi ser av byen er Nordnes og Nordnesparken.
Vi passerer nå Askøybroa,
lysene på broa ser vi faktisk bedre nå som det begynner å bli mørkt, og vi
setter stå kurs mot Sotra. Mitt
barndomsparadis, der vi tilbrakte sommernettene i telt i Blomkålskogen, og ute
i båt om dagene. Jeg tror ikke jeg forsto hvor stor frihet vi hadde i vår
barndom. Dette var før mobiltelefoner og PC sin tidsalder. Her var det
bokstavligtalt frihet under ansvar.
Nå passerer vi Haakonshella, og tankene mine går til den 20
åringen Håkon den gode som gikk i land etter 10 år i landsflyktighet i England.
Tenk
på hvor mye historie, det er på den leia båten kjører i dag.
Ordet ledelse kommer faktisk av det norrøne orde leia, og det betyr å finne stå kurs. Jeg regner med at styrmannen finner den rette leia til Rosendal. Men før vi kommer til Rosendal, må vi innom Flesland, Os og Malkenes.
Jeg føler meg heldig som for reise på denne fantastiske
turen i finaværet. Det som er fordelen med denne turen er at det er sjelden noe
særlig bølger på turen innover til Rosendal. Når en ser på den nydelige
naturen, må Gud vært spesielt glad i vestlendingene, som for bo i dette
landskapet, og alle høstfargene. Alle snakker om den triste årstiden, høsten,
jeg synes at det er klart den beste årstiden. Det er den årstiden jeg føler at
all ting går videre.
Jeg vet om ingenting mer beroligende enn å sitte på en båt i skumringen, og se at høstkvelden kommer inn over sjøen. Kanskje folk kunne ha vært snillere hvis alle kunnet har vært på en båt i skumringen, og hørt på lydene fra båten. Når jeg ser ut akkurat nå har mørket senket seg, og det eneste vi ser av andre båter er lysene. Dette må være noe av det nærmeste en kan komme himmelen på jorda.
