Barn har rett til å bli kjent med begge foreldrene. Begge
foreldrene er i utgangspunktet like gode omsorgspersoner. Både mor og far føler
den samme kjærligheten for det lille barnet. Barnet trenger begge foreldrene
sine, spesielt det første året. Dette tar jeg som forutsetninger for å mene det
jeg mener om foreldrepermisjonen.
Ikke alle i Norge jobber i det offentlige, der det ikke er
noe problem å ta ut permisjon. Men det er klart når arbeidsgivere betaler sine
mannlige medarbeidere for å ikke ta ut den permisjonen som er forbeholdt han,
hva ville de ha gjort hvis vi ikke hadde hatt tvungen pappakvote i permisjonen?
Jeg vet om menn som ikke har tatt ut pappakvoten i frykt for
at det skal gå ut over deres karriere. Det jeg synes er mest påfallende i disse
tifellene er at deres kvinner forsvarer dem, og mener helt bestemt at samfunnet
har tatt fra dem permisjon.
Altså når de takker nei til det tilbudet samfunnet tilbyr
alle sine borgere, og fra tar samfunnet
disse familiene godene alle har. De kan vel ikke tro at det skal gjelde egne
regler for dem, at vi andre skal betale for at de disse mennene sine karrierer.
Personlig trives faren til mine barn kjempe godt, den dagen i
uka han var hjemmeværende, og han fikk være med barnas utvikling. Jeg som mor
begynte i jobb da minsten var 6 uker gammel. Dette var min fridag, fra baby
ting og tang. Min dag hvor jeg selv kunne bestemme over meg selv. Nå hører jeg
noen sier at mor må være hjemme på grunn av amming. Ja, jeg ammet mitt barn, og
jeg ammet barnet mer og lengre enn det som er normalt.
Vi må ikke gjøre noe med pappakvoten. Å fjerne av denne kvoten,
vil kun gjøre at menn blir presset til å gå på jobb, mens de helst vil være
hjemme å bygge relasjoner til babyen sin. Dermed bli menn en annenrangs foreldre,
mens mor vil bli presset til å være hjemme.
Vi bor i verdens rikeste land, og vi har råd til å gi
foreldre to års barnepermisjon. Et år til mor og et år til far. På denne måten
ville også kvinner mellom 20-40 år blitt mer attraktive arbeidstakere.
Barnet har rett å bli kjent og bygge relasjoner til med
begge foreldrene sine. Denne kampen om kvoter til fedrene er ikke en kvinnesak,
men en sak om barna sine rettigheter. Barn har rett til begge foreldrene, og
dette må samfunnet hjelpe dem med. Foreldrepermisjon er ikke for foreldrene,
men for barna.
