Nå er det 100 år siden alle myndige personer fikk
stemmerett. Altså hvis jeg var fått som kvinne i 1890 hadde jeg ikke hatt
stemmerett som 21 åring. Livet som kvinne har forandret seg veldig i disse
hundreårene som er gått. Men samfunnet har også forandret seg i disse
hundreårene. Kongerike Norge har gått fra å være et fattigland til et land med
stor rikdom, dette har selvsagt også vært en fordel også for oss kvinner.
De forventingene det er til meg i hverdagen er helt annerledes,
enn det var til kvinner i min barndom. I min barndom var det noen få kvinner
som var ute i jobb, men de fleste hadde hjemmeværende mødre.
Personlig mener jeg at kvinner blir ikke blir
frigjorte før de tjener minst like mye som sine menn. Jeg tror heller ikke at
ekte kjærlighet kan være mellom to mennesker, hvis den ene parten er økonomisk
avhengig av den andre parten. Dermed kan en tolke at en oppnår ikke den rene
ekte kjærligheten mellom to parter før en ikke har noe avhengig forhold. Altså
den kvinnekampen som tidligere kvinner kjempet var ikke en kvinnekamp, men en
kamp for kjærligheten mellom kjønnene.
Nå skjer det en ny revolusjon i samfunnet, det jeg
tidligere har kalt for den stille revolusjon. Nemlig at kvinner inntar i
flertall universitetene og høgskolene. Dermed blir menn som tar en akademisk
utdannelse i mindretall. I framtiden vil nok kvinner overta de fleste høgere
stillinger i offentlig administrasjon.
Det som også dessverre skjer er at kvinnene velger
vekk en del av mennene, som de mener ikke er på deres nivå, men de velger ikke
vekk det å få barn. Dermed vil en del menn bli i framtiden ufrivillige
barnløse, men de mennene som er på kvinnene sitt nivå ha flere barn med mange
ulike kvinner. Det har jo alltid vært slik at noen menn har vært mer attraktive
enn andre. Men nå trenger ikke en kvinne å velge en mann de mener er mindre attraktiv for å holde seg i livet. Dermed kan de velge
hvem de vil ha barn med på en annen måte enn kvinner gjorde på 1950-tallet.
Selv om mye er oppnådd i kampen om likestilling, må
vi ikke glemme våre søstere i andre land. De stedene der det er vanlig at
kvinner dør eller blir skadet for livet i forbindelser med graviditeter eller under
fødsel. Undertegnete måtte selv ta keisersnitt, da jeg fikk den yngste, fordi
hun lå i ansiktsleie. Dette var for at
jeg skulle unngå store skader under fødselen, og flere plager etter fødselen.
Jeg var heldig som fødte på Haukeland sykehus, der alle de ansatte jobber
sammen for å gjøre det beste for pasientene. Dette hadde ikke vært selvsagt
hvis jeg hadde fått barnet i et annet land. Derfor må vi kvinner stå sammen i solidaritet
med våre medsøstre i alle land, slik at alle kvinner skal kunne få barn, bare
med en minimal risiko for liv og helse.
