Vi lever nå i et samfunn der kunnskapsnivået er høgt. Hvis
vi lurer på noe søker vi på nettet, og slik skaffer vi oss raskkunnskap om
fagfelt vi ikke kan noe om.
En kan da stille seg spørsmål om det er noen grunn til å
bruke flere år av livet å skaffe seg kunnskap om et fagfelt, når en kan søke på
nettet for å få kunnskap. Men når en mangler kunnskap, vil en ikke ha evnen til
å være kritisk. Kritikk og det å være kritisk til opplysninger er viktig. Som
kjent skal en tvile på alt, men tro på meget.
Men samtidig skal en ikke kunne si at dette kan jeg. Jeg har
faktisk bruk noen år av mitt liv for å lære dette. En skal gjerne en skal jo
være ydmyk ovenfor andre sin kunnskap, og dermed kommer jeg ofte til kort når jeg rent
faglig er uenig.
Jeg har ofte undret meg over hvorfor enkelt av oss, bare
studerer og studerer nesten uten mål og mening. Trøsten er at alt har en
mening, og det vil en forstå en eller annen gang.
Denne gode rastløsheten som for oss til å begynne på nye
prosjekter. Disse prosjektene kan være studier eller turer til Nordpolen.
Undertegnete foretrekker da studier. Men alle disse studiene må jo føre til at
en må ha en unik kunnskap mengde. Problemet er at jo mer en lærer, jo mindre
føler en at en kan.
Hvis noen hadde spurt meg hva jeg kunne om forsjellige
evner, jeg da prestert og svart: ”Nei, er vel nesten ingenting, men jeg har 120
studiepoeng i tema på masternivå”. Det jeg burde svare: ”Ja, dette kan jeg. Nå
skal du høre”.
Altså av natur er jeg
en sjenert person, faktisk er jeg en av de mest sjenerte personene jeg kjenner,
og jeg har vokstopp med janteloven. Klart dette påvirker meg i det daglige, jeg
liker ikke å fremheve meg selv. Men derimot elsker jeg å misjonere med faget
ovenfor mine studenter. Jeg for kikk av å snakke om fag. I denne settingen vet
jeg at jeg blir sett som en kunnskapskilde.
I andre settinger føler jeg meg som den som ikke har peiling
innen noen ting. Jeg blir usikker når jeg snakker med mennesker som framstår
men tilsynelatende kjempe kunnskaper innen enkelte fagområder, spesielt når jeg
oppdager i samtalen at her er det noe som ikke stemme. Da har jeg ofte lyst å
si: ”Stemmer det du sier? Dette kan jeg faktisk bedre enn deg”. Men jeg kommer
aldri til å gjøre dette.
