onsdag 2. november 2016

Friendsgenerasjonen



Da jeg vokste opp var vi barna stort sett like, og framtiden var bare lyseblå. Som barn tenkte jeg aldri på hvordan voksenlivet mitt skulle bli.

Etter vært ble vi voksene, og da ble ulikhetene større, noen skaffet seg familie relativt tidlig.

Andre av oss hadde litt Petter Pan i oss, og vi ville ikke bli voksene i det etablerte voksenlivet. Vi ville bli voksene, og leve voksenlivet på vår måte.  Vi studerte, og vi bodde i vennefelleskap.  Der vi stort sett var opptatt av hverandre og oss selv. Som Monica sa i en friendsepisode, livet suger, men vi elsker det.

Denne TVserien som viste oss våre venne liv. Klart hvis en analysere serien er det faktisk helt umulig at mennesker som nesten ikke har inntekt kan bo , vi midt i New York. På denne tiden hadde vi også minimalt med inntekt, så det er klart vi gjenkjente oss. Vi var i samme alder som skuespillerevne, og vi gjenkjente oss i for eksempel det å være 30 år uten barn.

Da denne serien kom hadde vi levd lenge i vennefelleskap eller i kollektiver. Vi forsto problemene og vennskapene karakterene i denne serien. Vi lo spesielt av alt det vi kjente oss igjen i.

På mange måter fikk denne serien våre liv til å bli mer normale. Familiene våre var begynt å bli opptatt av den tikkende klokken, tikk takk. Men i denne serien gjorde det normalt å være barnløs og opptatt av venner selv om en har fylt 30 år.

Personlig er jeg glad fordi jeg valgte å leve dette livet før vi etablerte oss, og fikk barn. Det å ha levd noen år uten alt for mange forpliktelser og ansvar, der en bare skulle overleve og ha det gøy. 

Jeg vil gjerne unne mine barn og andre barn å leve dette livet før alvoret kommer inn i livet med forpliktelser og alvor. Retten til å ta ufornuftige valg, det å gjøre ting fordi det er moro. Men samtidig må en kjenne på livet, også på det såre og skuffende. Det som ikke knekker en, gjør en som kjent sterkere.