Vi den tause gruppen i det norske utdanningssystemet

Vi er mange, vi er mest kvinner , vi har høyutdannelse, vi har gjerne familie, selvsagt er vi i fullt arbeid og kveldene bruker vi til å studere. Dette er en taus gruppe i det norske utdannelsessystemet , nemlig vi som tar fag istedenfor et håndarbeid.  

I min barndom tok de fleste en utdannelse, også fikk en seg jobb og en ble gjerne i samme jobb til en gikk av med pensjon.  I det postmorderne samfunnet som vi lever i, vil vi også utvikle oss ved hjelp av mer input og vi er mindre tro mot vår arbeidsgiver. Jeg kan forstå at enkelte arbeidsgivere føler det som en trussel når medarbeiderne velger å begynne på en ny utdannelse.  

Denne voksende gruppen tar ikke utdannelsesinstitusjonene noe hensyn til når de planlegger skoleåret. Istedenfor legger de til arbeidskarv, og at en skal være tilstedet minst 80% av undervisningstiden. Disse arbeidskravene gjør det vanskelig for oss å fullføre den ordinære undervisningen. Jeg forstår ikke hvorfor ikke flere utdanningsinstitusjoner ikke legger mer til rette for denne voksende gruppen av studenter, og at ikke politikerne ser hvilken ressurs vi er. Det er klart at Folkeuniversitetet,  NKS og NKI er bra utdannelsesalternativer for oss , problemet med disse er at det koster en del penger.

 Vel, vel alle hobbyer koster penger. Men er det ikke i samfunnetsinteresse  at en velger å ta videreutdannelser, eventuell nye utdannelse. Bør ikke dagens universiteter og høgskoler innse at dette er  en gruppe som de bør ”skreddersy” et utdannelsestilbud til.

I et samfunn der alle har tilgang til PC, kan skolene legge ut for eksempel forelesningene på nettet og oppgaver. En tilleggs bonus er at da vil vi som bor i distriktet få samme mulighetene som de som bor i byene. Dermed kan en oppbreddholde bosettingen i distriktene.  Utdanningsinstitusjonene bør se mulighetene, og ikke hindringene for å kunne gi denne gruppen et godt nok tilbud.

Jeg synes vi er heldige som lever i denne postmordernetid, men vi må  se utfordringene som morgendagen bringer som muligheter, ikke ødelegge dem med alle mulige arbeidskrav for å kunne ta et fag på universitet eller høgskole.

Dømt til frihet

For noen dager siden fikk jeg spørsmålet hvordan jeg kunne ha hatt en så simpeljobb, det han siktet var min tid i rusomsorgen. Akkurat da tenkte jeg ikke over spørsmålet. I ettertid har jeg tenkt mye på dette spørsmålet. Sier ikke dette en del om spørsmål stillerens menneskesyn. Det jeg skulle ha gjort var å stilt ham spørsmålet:  Hva er en simpeljobb?

Er det hva en jobber med, tittel, spenning  og/eller lønn som skiller simple og gode jobber. Jeg vet ikke. Men det jeg mener er at alle jobber som en kan se folk i øynene og fortelle om  er gode jobber.  Det er kanskje ikke alle jobber en ønsker å ha resten av livet, men det er ok for noen år.

Jeg forstår ikke hvorfor jeg skal være flau over min tid i rusomsorgen.  Faktisk lærte jeg mye om det å være menneske denne tiden. Hvordan et sett av teite valg kunne ødelegge et liv. Dette er noe av det Sartre er inne på med at vi alle er dømt til å være fritt. Sartre tanker ble utviklet i samarbeid med Simone de Beauvoir  som også mente at mennesket var grunnleggende fritt, men at det var begrensninger i denne friheten, spesielt for kvinner. Det verste er at de er så undertrykket at de ikke en gang kan se sin egen frihet. Dette er noe av det jeg mener har skjedd med rusavhengige, de er så undertrykket av rusen at de ikke kan se egen frihet til å slutte med rus.

Tilbake til min samtalepartner jeg lurer på om han noen gang har ført en samtale med en rusavhengig sett mennesket bak rusen, med tanker og ideer om livet og om framtiden. Det tror jeg ikke.