Dømt til frihet

For noen dager siden fikk jeg spørsmålet hvordan jeg kunne ha hatt en så simpeljobb, det han siktet var min tid i rusomsorgen. Akkurat da tenkte jeg ikke over spørsmålet. I ettertid har jeg tenkt mye på dette spørsmålet. Sier ikke dette en del om spørsmål stillerens menneskesyn. Det jeg skulle ha gjort var å stilt ham spørsmålet:  Hva er en simpeljobb?

Er det hva en jobber med, tittel, spenning  og/eller lønn som skiller simple og gode jobber. Jeg vet ikke. Men det jeg mener er at alle jobber som en kan se folk i øynene og fortelle om  er gode jobber.  Det er kanskje ikke alle jobber en ønsker å ha resten av livet, men det er ok for noen år.

Jeg forstår ikke hvorfor jeg skal være flau over min tid i rusomsorgen.  Faktisk lærte jeg mye om det å være menneske denne tiden. Hvordan et sett av teite valg kunne ødelegge et liv. Dette er noe av det Sartre er inne på med at vi alle er dømt til å være fritt. Sartre tanker ble utviklet i samarbeid med Simone de Beauvoir  som også mente at mennesket var grunnleggende fritt, men at det var begrensninger i denne friheten, spesielt for kvinner. Det verste er at de er så undertrykket at de ikke en gang kan se sin egen frihet. Dette er noe av det jeg mener har skjedd med rusavhengige, de er så undertrykket av rusen at de ikke kan se egen frihet til å slutte med rus.

Tilbake til min samtalepartner jeg lurer på om han noen gang har ført en samtale med en rusavhengig sett mennesket bak rusen, med tanker og ideer om livet og om framtiden. Det tror jeg ikke.