Skråsikkerheten er det verste jeg vet:

Ja, det stemmer dette. Når jeg snakker med personer som er alt for skråsikre, begynner jeg å mistenke dem for å mangle evne til tvil og undring. De som ikke kan innse at de har til enhver tid, flere valgmuligheter. Jeg for eksempel ser meg selv som en kristenperson, men nesten hver dag har jeg mine tvil. For meg handler troen om personlige valg, men det er klart jeg er blitt påvirket av å være født og å vokse opp i et kristent land.

For eksempel da min fire åring spør om hun i virkeligheten er en apekatt.  Ja, vi mennesker er jo en type apekatter, og biologdatteren i meg ville svare et klart og tydelig ja. Det er nettopp det vi er en apeart, men er vi det? Hvor tid skiller de ulike typer arter seg fra hverandre. Slik jeg har forstått er det hjernen som skiller oss menneskene fra de andre apene.  Jeg spurte henne om hva de sa til slik i barnehagen, der hadde de sagt at vi tidligere hadde vært apekatt, men det er lenge siden, og da valgt jeg å være lojal ovenfor barnehagen. Det beste beviset jeg har med at vi fremdeles er en apeart er likheten jeg ser mellom apeungers forhold til sin mor, og hvordan mine barn helts vil hele tiden ligge tett inn på meg. Enkelte apearter har jo også en nesten lik DNA som oss mennesker. Personlig synes jeg ikke at det er noe problem å tro at vi har utviklet oss fra apene, og at vi også er en apeart, og troen på  at vi er skap av Gud i hans bilde. Men dette er ikke noe selvsagt, jeg har måtte tvilt meg fram til dette synspunkt, og noe inni meg tviler ennå.

Min personlige kristne tro handler først og fremt om tvil. Selv om jeg nedstammer fra en gammel prestefamilie, familien min har vært prester siden før reformasjonen, da skulle vel de ikke fått barn, men de fikk heldigvis barn. Jeg kommer ikke fra noe utpreget kristen familie, men jeg kommer fra en familie som har reflektert mye over det å tro. Mine foreldre har alltid oppfordret oss til å undre over eget livssyn, for å kunne ta det livssynet som passer oss best. Det gjør vel at jeg oppgjennom tiden har måtte tatt mine egne valg, og ikke hatt noe støtte av familien i mitt valg av livssyn. Ateistens barn blir kristen, og emissærens barn blir ateist. Familien min vil alltid respektere mitt valg av livssyn.  Men jeg merker at jeg blir oppgitt over personer, som ikke slipper tvilen fram i sin tro, og de som mener at de har jo sin barnetro. Jeg må bare innrømme at jeg kan ikke forstå at voksene mennesker kan ha sin barnetro, vil det si at de har bare godtatt at de er kristen uten å ha reflektert mer over det. Da undrer jeg meg på om de virkelig er kristne. For meg er nemlig troen min forbundet med tvil og refleksjon.

Noen ganger må jeg innrømme at jeg mistenker personer som ikke reflekter over egen tro, at de ikke reflekterer og undrer seg over andre ting her i livet. Hvordan kan en skråsikker person reflektere over eget arbeid? Hvis det er kun en måte å utføre jobben sin på hvorfor skal en at reflektere over den jobben en gjør?

Med å fortelle en historie mange nok ganger, med bekreftelse på at en gjør det rette, gjør vel at en ikke greier å innse at det er mange veier til en kan velge. Men med å fortelle sin historie vil en også kunne se ulike sider av historien. Kanskje en skulle i hverdagen vært flinkere til å fortelle historiene på ulike måter. Det vil jo påvirke om en opplever historien som et nederlag eller en opptur.  

Selvsagt er det lettere å velge når en er sikker, problemet er en kan aldri være sikker. Så min oppfordring vil være i dag, en skal tvile på alt, men tro på mye.     

Framtidensstudenter:

Jeg lurer på hva som  blir framtidens måte å studere på, eller tilegne seg teoretisk kunnskap. Personlig tror jeg at de videregående skolene kommer til å eksistere. Det er fordi dette er en fin måte å aktivisere ungdommene mellom 15-18 år på. Distriktene trenger også de videregående skolene på grunn av dette gir arbeidsplasser for høgutdannete.

Men derimot vil nok høgskolene og universitetene bli annerledes. Når mine barn skal begynne å studere vil det nok være mangel på arbeidskraft, spesielt innen eldre omsorgen.  Jeg tror at for dem vil det bli relativt lett å få seg jobb som ufaglærte.

Studier vil kanskje komme til å bli en vare som en shopper, på lik linje som en kjøper bukser og gensere.  Jeg tror også at en vil kunne ta de fleste utdanninger som fjernstudent over nettet, og at det vil være mer vanlig å ta studier ved siden av jobb. Dermed må høgskolene og universitetene begynne å skreddersy tilbud, som en kan gjennomføre ved siden av full jobb.

Det som vil selvsagt være et problem er at en vil ikke få det samme student livet, men en vil kanskje oppleve noe av dette studentlive på sosialemedier. Ja, samfunnet er under en kolossal forandring, og de sosialemediene vil bare utvikle seg mer og mer. Vel, vel tilbake til studentlivet, kanskje det gammel studentlivet forsvinner. Jeg personlig tror at det da vil forsvinne en viktig del av det å være student.

Det er klart at i framtiden vil bestå av uendelig menge valg for den oppvoksende generasjon. De har uendelig av  muligheter, de vil være attraktive som kunder for høgskolene. Dermed vil  de unges valg bli mye vanskeligere. I tillegg til å være undrende til hvilke type utdanning de har muligheter til å velge, kan de velge alt og ingenting. Dermed bør kanskje de videregående skolene styrke sine karriereveiledningstjenester.  

Men det er viktig at de unge velger ikke bare ut fra fornuft, men også noe etter følelser. Det er sjelden forsendt å starte på en nye utdanning. Personlig har jeg tatt de siste årene minst 15 studiepoeng  i halvåret, nå trenger jeg bare noen få studiepoeng til for å kunne ta ut bacholergranden i pedagogikk, disse fagene tar jeg selvsagt over nettet. Kontakten jeg har med mine medstudenter  har jeg på en facebook-gruppe, og det er faktisk noe av det som motiverer meg mest til å studere. Jeg tror faktisk at det vi driver på med er slik framtidsstudenttilværelse kommer til å bli. De skolene som har forstått dette, er nok de skolen som vil overleve.

Gå på tryne i velbehag:

I dag er en slik dag jeg ikke har lyst til å gjøre noe. Jeg vil bare sitte og tenke på alt det fine med livet. Ikke det en har mislykkes med, men det en har lykkes med.  De gangene en har følt med hele sitt hjerte at en er lykkelig. Motstanden jeg har møtt på min veg, vil jeg bare tenke som erfaringer, som er med på å sette pris på det som lykkes. Med tanke på alt det forferdlige som skjer i verden akkurat nå må en noen ganger være seg selv nok.

Vi er heldige som er født her opp i nord, det som er for øyeblikket verdens beste sted å være. Her vet vi omtrent hva som skal skje, og vi har en god stabilitet i samfunnet. Det er i dette samfunnet jeg ser som det ideelle samfunnet. Men det er klart vi har hatt mye flaks. Vi gikk faktisk fra å være et av Europas fattigste land til et av de rikeste.   I det norske språk har jo utrolig mange ord for fattigdom, det er ikke rart siden vi alle er etterkommere av fattigfolk. Dette gjelder hele befolkningen, også medlemmer i kongefamilien.  

Det er rart hvordan vi kan lese historien til et land med henblikk på språket. Jeg hadde en professor en gang som påsto at det samiske språket hadde ca 200 ord for samarbeid. Dette kan tyde på at samarbeid og relasjonsbygging har vært viktig for det samiske folke. Dette kan også tyde på at det samiske folket har et mer reflektert forhold til hvordan de omgås enn vi nordmenn.  Kanskje denne kulturen har mye å lære oss nordmenn.

Vel, vi har det bra vi som bor i konsumsamfunnet, der vi alle har mer enn nok med å leve våre egne liv. Vi skaper våre egne identiteter med hjelp av våre egne valg og ønske om hvem vi skal være.  Vi konsumerer i alt slik som helse, utdanning, mat , klær ovs. Forandringen i livet skaper vi med valg, men også valg om hva mer vi ønsker å konsumere.  Vi har fordommer mot andre sine konsummønster. Noen vil se i forakt på mitt prioriteringsmønster, men jeg vil bare le av deres prioriteringer. Jeg vil ikke engang giddet og uttalt meg om deres prioriteringer. Her lever i altså i den rike norske staten som passer på oss fra vugge til grav. Vi trives med våre konsumvalg, selv om vi bare klager og klager, og vi alle kommer til å gå på tryne i velbehag.

Ganger det samfunnet at en oppretter eliteklasser, normalklasser og dusteklasser?

Noen ganger for jeg lyst å stille meg spørsmålet : Er pedagogikk som fag bare tull og tøys? Nå reagerer sikkert noen av dere på at jeg er villig til å spørre så direkte. Noen av dere vet jo at jeg holder på med å ta en Bachelor i pedagogikk, og i tillegg er jeg utdannet lærer og jeg jobber som lærer. Alle som kjenner meg vet at jeg elsker å undervise, og formidle kunnskap.

Grunnen til at jeg stiller spørsmålet er at pedagogikk er et fag som alle mener at de kan, en uttaler seg gjerne i øst og vest.  Politikerne vil nå i valgkampen diskutere  hva som skal skje i klasserommene.

De vil fullstedig glemme dannelse tanken i det nordiske utdanningssystemet, og kaste seg ut på den anglosaksiske resultatorienterte . Men de driter i hva den pedagogiske forskningen sier, og viser at de mangler totale kunnskaper og er fullstendige historieløse.

Jeg trodde at vi valgte å gi barna utdannelse er fordi vi vil utvikle hele og reflekterte mennesker, som kan  bli gode samfunnsborgere. Jeg har hørt ledere i industrien som har uttalt at det viktigste vi som skole gjør er å utvikle gode holdninger og verdier.  De ønsker og ansatte de som kan fungere sammen i et kollegium.

Min far kommer fra en liten by på Østlandet,  denne byen har to verdensberømte personer. Han ene er Norges desidert mest kjente dikter/forfatter, han viser i sine skuespill og dikning at han har en unik menneskekunnskap. Når vi nordmenn er i utlandet er det Henrik Ibsen fra Skien, utlendingene har kjennskap til. Den andre mest berømte personen fra denne byen, er vel ikke noe en skryter av, ingen vil vel med stolthet i stemmen si at jeg er fra samme byen som Vidkun Abraham Lauritz Jonssøn Quisling.

Han ene av disse ville garantert ha gått i en elite klasse, og han andre ville nok havnet i duste klasse.  Jeg regner med at dere forstår hvem som hadde havnet hvor. Heldigvis for oss hadde lille Henrik en mor som hadde en tro på han, hun visste at han hadde evnen til å bli noe stort. Vi kan ikke vite hvem som vil havne hvor her i livet, derfor blir det helt feil å ha for mye ulikheter ungene imellom.

Vi må huske på at skolen er et sted for anerkjennelse og krenkelse. Krenkete mennesker kan slå tilbake med sterke midler, og dette har vi sett flere eksempler på i USA og Finland. I stedet for at lærerne skal være bevæpnete på skolen, ville det kanskje vært beviste på hva som for noen slå så hardt og tragisk og tilbake.    

100 år med stemmerett for hele folket -Men det er fremdeles kamper vi bør kjempe

Nå er det 100 år siden alle myndige personer fikk stemmerett. Altså hvis jeg var fått som kvinne i 1890 hadde jeg ikke hatt stemmerett som 21 åring. Livet som kvinne har forandret seg veldig i disse hundreårene som er gått. Men samfunnet har også forandret seg i disse hundreårene. Kongerike Norge har gått fra å være et fattigland til et land med stor rikdom, dette har selvsagt også vært en fordel også for oss kvinner.

De forventingene det er til meg i hverdagen er helt annerledes, enn det var til kvinner i min barndom. I min barndom var det noen få kvinner som var ute i jobb, men de fleste hadde hjemmeværende mødre.

Personlig mener jeg at kvinner blir ikke blir frigjorte før de tjener minst like mye som sine menn. Jeg tror heller ikke at ekte kjærlighet kan være mellom to mennesker, hvis den ene parten er økonomisk avhengig av den andre parten. Dermed kan en tolke at en oppnår ikke den rene ekte kjærligheten mellom to parter før en ikke har noe avhengig forhold. Altså den kvinnekampen som tidligere kvinner kjempet var ikke en kvinnekamp, men en kamp for kjærligheten mellom kjønnene.

Nå skjer det en ny revolusjon i samfunnet, det jeg tidligere har kalt for den stille revolusjon. Nemlig at kvinner inntar i flertall universitetene og høgskolene. Dermed blir menn som tar en akademisk utdannelse i mindretall. I framtiden vil nok kvinner overta de fleste høgere stillinger i offentlig administrasjon.

Det som også dessverre skjer er at kvinnene velger vekk en del av mennene, som de mener ikke er på deres nivå, men de velger ikke vekk det å få barn. Dermed vil en del menn bli i framtiden ufrivillige barnløse, men de mennene som er på kvinnene sitt nivå ha flere barn med mange ulike kvinner. Det har jo alltid vært slik at noen menn har vært mer attraktive enn andre. Men nå trenger ikke en kvinne å velge en  mann de mener er mindre attraktiv  for å holde seg i livet. Dermed kan de velge hvem de vil ha barn med på en annen måte enn kvinner gjorde på 1950-tallet.

Selv om mye er oppnådd i kampen om likestilling, må vi ikke glemme våre søstere i andre land. De stedene der det er vanlig at kvinner dør eller blir skadet for livet  i forbindelser med graviditeter eller under fødsel. Undertegnete måtte selv ta keisersnitt, da jeg fikk den yngste, fordi hun lå i  ansiktsleie. Dette var for at jeg skulle unngå store skader under fødselen, og flere plager etter fødselen. Jeg var heldig som fødte på Haukeland sykehus, der alle de ansatte jobber sammen for å gjøre det beste for pasientene. Dette hadde ikke vært selvsagt hvis jeg hadde fått barnet i et annet land. Derfor må vi kvinner stå sammen i solidaritet med våre medsøstre i alle land, slik at alle kvinner skal kunne få barn, bare med en minimal risiko for liv og helse.