Tillitt eller ikke:

Tillitt er ikke lett, og den tillitten en har brukt lang tid på å bygge opp  kan rives ned så lett. En kan kanskje bygge opp en ny tillitt, men tillitten vil aldri bli den samme. Den naive tillitten en har hatt rives ned, og vil høg sannsynligvis aldri komme tilbake. Det er klart noe tillitt kan en få tilbake, men ikke den ærlige naive tillitten en har med de som aldri har sviktet en.

Beundringene for den andre forsvinner, sammen med mistilliten. Den beundringen en føler ovenfor andre skaper tillitt, og denne beundringen skal en ta vare på mellom mennesker.

Jeg kjenner deg, jeg forstår deg  og jeg ser deg . Dette er elementer som er viktige når en jobber med å skape tillitt mellom mennesker, og  jeg mener ikke bare innen det romantiskerelasjoner, men også andre innen for andre mellommenneskeligeforhold. Det å se og bli sett skaper tillitt mellom oss. Tillitt er ofte limet til tilknyttingsbåndet mellom to mennesker.

De uskrevete kontraktene en har med et annet menneske bør ha det samme innhold. Problemet oppstår den dagen det viser seg at vi har ulike innhold i kontrakten.  Vi har ofte egne ideer om innholdet i kontakten mellom oss, og dette er kanskje det som kan skape uroen oss imellom.  

Tillitt er noe en har til et annet menneske fordi det har gjort seg fortjent til tillitten. Dermed kan mistillit utvikle seg fordi hvis en plutselig mener at den andre ikke fortjener vår tillitt.   

Motivasjonensprosessen til å utvikle gode relasjoner er tillitt et av hovedvektøye. Gode relasjoner i en gruppe  er viktig i et samarbeid og fellesskap. Motivasjon til samarbeid er vesentlig når en skal inkluderes i en  gruppe.

Tillitt er som en blomst, den  kan visne den kan dø, men så lenge det er frø kan den alltid begynne å spire igjen og igjen.

De barndomsminnene= kjærlighetensmakt:

Jeg leser ofte setningen ”skap de gode barndomsminnene”, og det er klart dette er noe som vi som foreldre ønsker. Vi alle ønsker våre barn den gode barndom. Men hva er den gode barndom? Og hvordan kan vi som forsikre oss om vi gir våre barn gode barndomsminner?

Jeg blir kvalm når jeg de bruker argumentet i reklamen for ferieparker og reiseoperatører. Personlig mener jeg at barna selv kan skape selv gode barndomsminner, i den normale leken. Jeg tror at de minnene barna skaper selv, i samspill med andre, er det de husker som de virkelige gode barndomsminnene. 

Det med at barna hele tiden føler seg elsket, er det som skaper de virkelige gode barndomsminnene.  Barn som vet de er vært å elske og som vet at de fortjener å bli elske, blir trygge voksne.  Den ubetingete kjærligheten er det viktigste i alles barnsdom, og det er den som skaper de gode barndomsminnene. Som igjen skaper den trygge voksne.

Å legge forholdene til rette for at barn skal lære seg ferdigheter, mener jeg er en del av det å gi barn kjærlighet. Det er jo klart det er en stor dag, den dagen et barn lærer seg å svømme. 

Det er derfor noen kan gå igjennom helvete, men allikevel er de stødige som fjell, og andre bukker under med en noe ubehaglige opplevelse. Det er kanskje det en kan kalle for kjærlighetensmakt.

Men allikevel løper vi rundt på familieparkene og reiser verden rundt for å skape de gode barndomsminnene. Vi vil så gjerne at barna skal når de blir voksne skal tenke tilbake på sine lykkelige barndomsminner.

Til slutt vil jeg minne dere om Prøysens ord:  ”saligheta var et bessmorfang”

Hotellfrokost en helt vanlig dag:

Jeg sitter alene til og spiser frokost på hotellet på Gardermoen. Skal på en konferanse, og kjenner ingen av de andre deltakerne.  Jeg føler meg som Miss Marple der sitter og observer de andre i matsalen, skult bak tekoppen  og strikketøyet.

En familie på 12 personer, med besteforeldre, foreldre og barn sitter på et av naboborende. Etter dialekten kommer de fra indre Østlandet. De er opptatt av den reisen de i fellesskap skal på. Spesielt prisen på turen, hvor de skal aner jeg ikke, men prisen vet jeg. Dette virker som en lykkelig familie, med sterke familiebånd.

På et annet bord sitter det en ung veldig pen ung gutt, sammen med en eldre kvinne. Han er ca 20 år og hun er i 40 årene. Jeg tror dette er mor og sønn, men det kan også være en dame som er på tur i Norge med sin unge elsker. Jeg tror hun sitter godt i det økonomisk, og at han er avhengig av hennes penger. Det jeg vet om de er at de snakker fransk sammen, og at de leser turistinformasjon om Oslo.  Det som om de har et godt forhold, og at de gleder seg til å nyte turen i Oslo sammen.

På boret foran meg sitter det et annet par, dette er et par som jeg tror er i 60 årene, de snakker italiensk, og jeg tror de har vært gift med hverandre i en mannsalder. Dette er et lykkelig par, de sitter og snakker og snakker sammen, og jeg tviler på om de noen gang kommer til å bli ferdige med å snakke sammen.  Dette tror jeg er det perfekte par, med et solid vennskap i bunden på forholde.

Et annet bord i sitter det et par fra Bergen eller omheng. Disse liker jeg ikke. De er også i 60 årene, og de har sikkert også vært gift med hverandre i en mannsalder, men de virker ikke venner. Det virker som de mangler det solide vennskapen som er limet i de fleste forhold. De snakker ikke sammen, og de få gangene de utveksler ord snakker de dritt om andre. Faktisk blir jeg litt irritert på dette paret, men jeg tror disse er også  lykkelige sammen. 

Dette var bare små betraktninger jeg gjorde en onsdag morgen, noen av betakningene kan være riktige og andre e helt sikkert feile. Mennesket er jo alltid mye mer enn det en ser.

Prekariat den nye klasse i arbeidslivet

Arbeidslivet har forandret seg enormt siden jeg begynte å jobbe. Det normale arbeidslivet var at en ble fastansatt, hadde faste arbeidsbeskrivelser, overtidsbetaling, fagforening, fastearbeidstider, med klare grenser på hvilken oppgave en skal gjøre på jobb og det kollektivet var viktig. Fikk en jobb kunne en regne med å ha jobben livet ut, med de samme arbeidsoppgavene.

Istedenfor har vi fått individet i fokus, fagforeningen er byttet ut med coaching. Dette viser at en har fokus på det individet, en er sin egnes lykke smed. En skal ikke jobbe i felleskap for å lykkes, men det er individet som skal lykkes.

Det er også vokst fram en ny klasse i arbeidslivet, prekariat. Dette er en voksene klasse i arbeidslivet, nemlig de som er ansatt som ringevikarer, vikarer og midligtidligansatte. Et av problemene til denne klassen er at dette er ingen homogengruppe, men en ekstrem hetrogengruppe, det eneste denne gruppen har til felles er usikkerheten, og alt hva dette usikkerheten innebærer. 

For noen kan dette være et springbrett til bedre jobber, men det kan også bli en livsstil som man blir sittende fast i. 

Denne gruppen vil forbli taus, fordi de ønsker å bli ansatt. Derfor er de som tilhører denne klassen livredde for å stå fram som bråkemakere, da er jo det bare rett ut. De vil dermed alltid holde kjeft, og håpe på å få en fastansettelse. På grunn av at de mangler talsmenn, vil det være vanskelig å få noen debatt. 

Under valgkampen var politikerene vage da tema ble tatt opp, de kjenner nemelig ikke til den usikkerheten som en har i dette livet, det å ikke kunne få lånn ovs.. 

Men selvsagt det nye arbeideslivet er også fantastisk og det gir muligheter, til for eksempel egenutvikling og intressange jobber.

Fanen helvetesvalg!!!

Beklager språket, men jeg er født i Nord Norge. Men noen ganger er det bare kraft uttrykk som kan forklare følelsene mine.

Sitter å hører på klassisk musikk, musikken er nydelig, men jeg for ikke roen i kroppen. Denne uroen en for når en føler at en ikke strekker til. Jeg er aldri plaget med stress eller lignende, men nå føler jeg dette ubehaget. Den jævlige følelsen som en for når en må gjøre noe en ikke vil.  Jeg vet hvorfor jeg har denne følelsen, det er en blanding av mye å gjøre og at jeg skal ta et vanskelig valg. Aller helst vil jeg bare høre på musikken, og nyte.

Jeg pleier ikke å ha problemer med å bestemme meg, men nå har jeg det. Det er som gjør at jeg har denne uroen i kroppen. Uansett hva jeg velger, vil jeg gjøre et feil valg. Det  er faktisk en uvant følelse for meg å være så usikker, dette irriterer meg.  Jeg kunne nå godt tenke meg at noen andre kunne ha gjort valget for meg, men det er jo fullstendig uaktuelt. Livet skal ikke være enkelt.

Noen vil kanskje mene at jeg har et luksusproblem, men for meg er dette et reelt problem. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Men jeg tror hvis jeg nå velger å ikke tenke mer på dette helvetesvalget,  men jeg tror jeg  velger å ta en pause i grublingen en eller to uker, kanskje jeg da vet svaret.

Problemet er at det er vanskelig å bare stenge, men heldigvis har jeg barn som kan minne meg på hva som er viktig i hverdagen, nemlig å ha det gode livet. Joda jeg har det godt, jeg har folk rundt meg som jeg vet er glade i meg, og jeg er glade i dem, og det er kanskje noe av det som er problemet nå.

Jeg sier bare: Fanen noen ganger må en gjøre fanenshelvetesvalg!!!!!