Det som er farligere enn mangel på kunnskap – er hvis dette kombineres med makt

Noen ganger mener vi at vi har de riktige verdiene og det er vi som kan det med å tenke etisk, vi er selvsagt rettferdige. Men hvorfor er mine verdier bedre enn dine verdier?  For oss som jobber med mennesker er det utrolig viktig at vi forstår hvordan de metodene vi velger ovenfor brukerne innvirker på brukerne. Hvis det er sant at å bruke isolat i psykiatrien hjelper pleiepersonalet, og ikke den syke, mener jeg at da skal en ikke bruke isolat.  

For en tid siden  var jeg på et kurs, der foredragsholderen mente at han hadde fasiten på det å tenke etisk. For å være helt ærlig mener jeg at slike holdninger er helt på tryne. Spesielt når en som kursholder ikke ser den makten en har ovenfor dem en snakker med. Klart for de fleste i denne forsamlingen ble han sett som en  med mye kunnskap. La meg forklare dette med en rask analyse. De fleste i denne forsamlingen var fagarbeider og ufaglærte. Dermed kan en gå ut fra at de så litt opp til ham, som hadde fullført lærerutdannelse.  Denne makten brukte han til å kritisere deltakerens valg i etiske dilemma. Noe av det som gjør meg mest forbanna er når makt mennesker bruker sin makt ovenfor andre med å angripe dem.

I sin forelesning var han veldig opptatt av adferdsterapeutisk tradisjon. Denne tradisjonen mener blant  annet at mennesket er født verken godt eller ond. Dette er det motsatte av det jeg mener, jeg mener nemlig at mennesker er født gode.  Det med hvilke menneskesyn adferdsteorien går ut fra nevnte han ikke, dette synes jeg var rart siden han sa selv at han var så utrolig interessert i etikk og etiske dilemma.  

Jeg mener også at det skumle med adferdsterapi  er mekanisk og manipulerende, pågrunn av prinsippene er enkle med  belønninger og straff. Eller for å si det noe penere positive forsterkninger og negative forsterkninger.

Jeg reagerte også på undrer kurset på at han mente at adferdsterapi er  altomfattende og dekker hele spekteret av mennesker sine problemer.

Under kurset satt jeg å lurte på noen enkle spørsmål:

• Hvor langt kan og bør en gå i å forme et annet menneske ved å modifisere adferd?

• Under hvilke omstendigheter og i hvilken grad skal det kreves samtykke fra brukeren?

• Hvem skal ha hovedansvaret for å sette mål?

Dessverre vet jeg at adferdsterapi er en vanlig metode ovenfor psykiskutvikletshemmede,   og pleieren gjør dette i god tro. Men er det lov å gjøre overgrep ovenfor svakere mennesker når en handler ut fra sin godhet og i god tro? For eksempel begrepet ”frivillig  tvang” mener jeg selvsagt er helt på tryne, men også utrolig farlig.

Altså for å samle trådene i det jeg har skrevet her: Mangel på kritisk tenkning om etablerte sannheter kan føre til et maktmisbruk, ovenfor svake grupper, selv om gjerningsmannen gjør dette av sin godhet. Derfor blir etter min mening mangel på kunnskap farlig, spesielt hvis det kombineres med makt.

Årshoroskopene :

Leste diverse horoskoper i dag, og fant at 2012 kom til å bli det perfekte år.  Vel, vel det er kanskje ikke så vanskelig å spå, fordi vi som lever i dette lille landet, har det forbanna bra. Vi spiser mer enn det vi trenger, og faren for at vi skal spise oss i hjel er mye høgere enn at vi skal sulte oss i hjel.  

Det er noe rart med horoskop vi leser disse. Selv om all fornuft sier at det er bare tull. Allikevel leser vi disse, og tror på dem hvis de er positive.  Jeg må bare si det: Jeg elsker ukeblad årshoroskop.

Da jeg var liten hadde jeg en bok om årstidene der det gamle året var illustrert som en gammel mann, mens det nye året kom springene inn som en liten unge.  Det nye året kom med en forandring, og det er kanskje noe av det vi ønsker oss er forandring. Men hvorfor skal for eksempel jeg ønske meg forandring, jeg har jo det så velsignet godt. Kanskje det ligger i det å være menneske å alltid ønske seg noe bedre.

Jeg trodde en gang at jeg skulle slå meg til ro, og bare nyte livet. Det var bare noen eksamener jeg skulle greie, det var bare en mastergrad jeg skulle ta og det var bare noen barn jeg skulle føde. Så skulle jeg slappe av å kose meg resten av livet. Jeg vet ikke om jeg noen gang blir fredig med å utdanne meg, eller å jobbe for å få et bedre liv. Problemet er når en er slik som meg helt mål bevisstløs når det gjelder drømmejobben, men trives i den jobben jeg har.

Året 2011 var for meg et veldig nøytralt år, men for andre har nok dette vært deres mest forferdelige året som noen gang har vært. Jeg tenker på de som var på en øy i Tyrifjorden den 22.07.2011. Vår kjære statsminister viste oss alle hvor stor leder han er i denne tragedien, og sto fram som en flink og reflektert leder.  Jeg kan verken huske at synske eller årshoroskopene advarte oss mot denne tragedien.

Men nå vil jeg spå i noe av det som kommer til å skje i dette nye året:

• Marianne skal bestå norsken
• Caroline skal begynne på videregående
• Hannah skal begynne å studere
• Jeg skal begynne å studere eller tenke på å studere et  nytt fagområde
• Jeg skal bekymre meg mye over bagateller 
•   Det skal selvsagt bli fred i verden
• Jeg skal smug lese alle ukeblad årshoroskopene for 2013

En reiser med drømmer, og møter virkeligheten????

I dag vil jeg fortelle dere om min tipp tipp oldefar som var vel det en kan kalle for en ulovlig flyktning  i kongerike Norge på 1800-tallet. Jeg vet lite om Gustav, men noe vet jeg. Han kom fra Finland, og siden at Finland på denne tiden var under Russland, var han russiskstatsborger, og jeg vet han døde i et fengsel i Trondheim. Han satt da inne pågrunn av løsgjengeri. Jeg har blitt fortalt at han greide aldri å tilpasse seg det norske samfunnet.  Selvsagt hadde han noen barn, blant annet min tipp oldemor Ida Caroline.

Ida Caroline giftet seg også med en mann med finsk bakgrunn. Deres etterkommere har nok blitt det en kan kalle for nordmenn.  Hvis det er noe som er spesielt med deres etterkommere er at de fleste har veldig god utdannelse og er godt skolerte. Men kunnskapen om blant annet i  Kalevala, tror jeg er relativt liten blant disse etterkommerne.

Tilbake til Gustav tenk de drømmer han må ha hatt, når han bestemte seg for å reise til Norge.  Han trodde nok at denne reisen skulle gi ham et bedre liv. Dette var kanskje en naiv drøm, men det var et håp om et bedre liv. Dette tror jeg er de samme drømmene som våre nye landsmenn har i dag, når de bestemmer seg for å reise. Det å lage seg et liv lagt fra egen hjemland og kultur. Reisen inn i det ukjente.  

Når vi ser på min tipp tipp oldefars historie, og ser på tilpassingsvanskelighetene til noen av våre nye landsmenn har, er de kanskje ikke så ulike. Gi våre nye landsmenn den tid de trenger for, og vite det om noen generasjoner vil disse familiene også bli norske.  

Men jeg håper for deres skyld at de ta bedre vare på sine tradisjoner og språket enn det min familie har gjort. Slik at de kan berike sine omgivelser med den kunnskapen og visdommen som ligger i deres gamle kultur.  

Den vakreste gaven

Jeg har alltid likt håndarbeid, spesielt strikking. Når jeg strikker slapper jeg av, og jeg ser raskt at arbeidet utvikler seg. En ser altså et raskt resultat av arbeidet.  Ofte når jeg strikker tenker jeg på hvor gammelt det å strikke er.

Strikking er en gammel teknikk, og en del av oss tror at strikking er en typisk Nordisk aktivitet. Men dette er en teknikk, som i følge Wikipedia,  er det ukjent hvor tid dette oppsto. De eldste strikkete strømpene som er blitt funnet er et par strikkete silkestrømper fra Nord-Afrika, gjennom Maurarane spredde skikken seg til Europa. Dette viser at dette som vi tror er en nordisk  tradisjon viser seg å være en teknikk som oppsto i en helt annen verdensdel.

Strikking var nok en nødvendighet for å lage klær til familien. Med strikking kunne de skaffe vakre plagg til familien, og selvsagt kunne dette være en biinntekt.   Klart det gav en egen tilfredsstillelse når de ved hjelp av pinner og garn tryllet fram fantastisk vakre klesplagg. 

Min bestemor fortalte meg at tjenestejentene brukte å strikke og hekle til familien (arbeidsgiveren) på fritiden, dette var nok fordi de ikke skulle gå «gjerandslause». Dette hadde heldigvis ingen funne seg i dette nå.  Dette var helt vanlig, og var en del av det å være tjenestejente. For folk flest var dette en selvfølge, og noe som ikke ble diskutert, vi må huske at dette var rundt 1910-1930. Min oldemor hadde problemer på 1980-tallet når hjemmehjelperen ikke ville hekle gardiner til henne.

Men jeg tror grunnen til at mange strikker for eksempel når de er ute å reiser eller ser på TV er påvirket av dette, frykten for å være ”gjerandslause”.  Samtidig vil det alltid gi en hvis personlig tilfredstillese å trylle fram vakre eller praktiske klesplagg. Mine barn har fått noen strikke mesterverk av sine slektninger, og tanken på at noen har brukt tid på å trylle fram disse fantastiske klærne gjør meg stum. Ingenting er så taust som en taus bergenser.   Jeg personlig synes det er stort når en fire åring velger å sove med sin nystrikkete Blåfjellsgenser, som jeg har stikket. Dette blir nok en av de beste og vakreste julegavene jeg får i år.

Snart jul:

Nå er det snart jul, og det skal bli deilig med juleferie. Jeg er så heldig at jeg har lang juleferie. Den skal jeg bruke til å kose meg sammen med min familie. Det er viktig at vi viser aktelse for alle i jula, og viser alle den respekten de fortjener. Selv om svoren på juleribba ikke er sprø, bør en vise takknemlighet ovenfor dem som har gjort sitt beste med maten. Selv om det er bare våres nærmeste skal de ha den respekten de fortjener.  Jeg tror at mange ville fått en bedre jul hvis familiemedlemmer viste de den aktelsen som alle fortjener.

I jula skal jeg reise sammen med barna til Sotra, der jeg skal feire jul etter østlandske juletradisjoner. Det er noe merkelig hvor ulike tradisjoner en har i de ulike landsdelene. Men det er noe med jula, vi liker best de tradisjonene vi er oppvokst med.

Det jeg gleder meg mest denne jula er å se fjeset på treåringen når morfaren kommer utkledd som julenisse. Det å oppleve at det er sant at julenissen kommer til snille barn, dette øyeblikket tror jeg er helt spesielt for småbarn. 

I min familie har jula ikke noe kristent innhold, dette kommer av at vi har ulike syn på kristendommen i den nærmeste familien. Dette handler om å vise hverandre aktelse, det å kunne godta at vi har forskjellige livssyn. Jeg mener at dette er noe av det viktigste i mellommenneskelige forhold.   Det er vel noe av det som er grunnen til mange konflikter, manglene aktelse for ulike synspunkter og andre personer.

Derfor håper jeg at vi alle denne jula prøver å vise hverandre den respekt og aktelse, vi glemmer å gi hverandre i en travel hverdag. Der vi til stadighet utvikler nye mål som igjen bidrar til at vi glemmer våre nærmeste behov.

Tilslutt vil jeg bare si: Nå er det heldigvis jul igjen :)

Tale er gull, taushet er tull –eller????

I den siste tiden har jeg tenkt veldig på hvordan frykten for å bryte taushetsplikten gjør at vi bryter taushetsplikten i vårt praktiske arbeid.

Vi lever nå i et samfunn som mener at åpenhet er noe av det mest salige vi har. Denne åpenheten finner vi over alt, spesielt på arenaer der en har med barn å gjøre er dette viktig. Barnas tilstander skal forklares til alle foreldrene, og dette er faktisk med på å ufarliggjøre tilstander. Dette er bra. Siden vi alle forklarer verden med å sortere og sette ting i båser,  spesielt det vi ikke forstår. Vi snakker og vi snakker, men plutselig blir både voksne  og barn møtt med taushet.

Da skjønner vi alle at her er det alvor. Her oppsår dagens dilemma:

·          

• Med å henvise til taushetsplikten gjør at alle forstår hva som har skjedd opprettholder vi da taushetsplikten, eller er dette brudd på taushetsplikten?

Vi som jobber med mennesker  skal være 100% lojal ovenfor taushetsplikten. Problemet er at vi heller ikke kan undervurdere folk flest. Det som kjennetegner folk flest er at de er verken dumme eller onde, men de er reflekterte mennesker som kan kunsten å resonere. Dette er nok prisen vi må betale for det åpne samfunnet vi har.

Det er veldig lett å henvise til taushetsplikten, med dette sier en veldig mye. Dette bør vi kanskje reflektere sammen om, hvordan vi skal greie å si ting uten å røpe noe eller alt. Det er vanskelig å jobbe med mennesker, spesielt ta vare på deres rettigheter, og dermed bør en kanskje bli flinkere til å bortforklare. A unngår en mulig at folk flest begynner å fundere, og gjennomskuer hva de ikke kan si.

Kunnskap er viktig –mangel på kunnskap er farlig

Jeg er vel det enkelte ville ha kalt for en evighetsstudent, noen ganger føler jeg at det å få mer input gir en egen stimuli. Den følelsen en for når en vet at man har fått ny kunnskap. Det er også noe med den prosessen når en skal tilegne seg kunnskap, som gjerne fører til at en lærer også andre ting enn bare det en skal lære.   

Kunnskap er en form kapital som ikke vises, men den kan merkes.

En skulle ha trodd at en utviklet større selvtillit i fag en kan veldig godt, problemet er at med mere kunnskap jo mer forstår en at en ikke kan eller forstår. Det er en av grunnene til at jeg tviler på mennesker som påstår at de vet. Noen ting vet en, når en har puget gangetabellen så kan en den, men dette betyr ikke at man kan alt om det å gange.

Jeg tror ikke det er ytremotivasjon som for eksempel lønn som for en til å fortsette å ta ulike utdanninger, men jeg tror drivkraften ligger i det å prøve å forstå den verden vi lever i. Men jeg tror også det at lærelysten øker med ny kunnskap, det vil altså si at kunnskap stimulerer til mer kunnskap

En bekjent som jobber med å undervise medisinerstudenter, om hjernen, sier at det kan forsinke aldring i hjernen med at en bruker hjernen. Dette kan tyde på at hjernen er et organ som mye forebygges med hjelp av bruk og stimulis. Dermed kan en begrunne det å ta studier ut fra et helsefremmende perspektiv. Kanskje arbeidsgivere burde gitt alle medarbeiderne videre og etterutdanning pågrunn av det er helsefremmende.

Men jeg tror dessverre ikke at alle forstår hvor mye arbeid det er å tilegne seg kunnskap. Bare det å ha bestått en masterutdanning er en prestasjon i seg selv.

En venninne av meg har studert kunst og kultur på hovedfagsnivå , hun jobber  med kulturformidling, blir mektig provosert av å bli definert som kultureliten. Hun har brukt alle sine beste år å jobbe med kultur, det er da klart at dette er noe som hun kan. Problemet er at dette er er fagområde de fleste vil føle at de kan noe om, og som kjent jo mindre en vet om et fagområde, jo mer kunnskap føler  en har.

Noen ganger bør en kunne få lov å si dette kan jeg faktisk bedre enn deg, men siden vi har en viss oppdragelse godtar vi den andres frekhet, når de begynner å belære en om eget fagområde.  Med den selvtilliten bare en uvitende kan ha, utaler en seg i det vide og brede, slik at en skulle ha trodd at det bare er bortkastet å ha studert et fag i flere år. Det er vel dette en kan kalle for frekkhetensnådegave.