Det som er støtende på deg trenger ikke å være støtende på meg, men jeg viser deg respekt for det

Språk er morsomt, og det språket vi velger sier mye om hvem vi er. Heldigvis er språket i bevegelse, og vil alltid forandre seg ut fra den tida vi lever i. Vi bytter ord utfra den settingen vi befinner oss i, og dette er en kunst som småbarn lærer seg tidlig.  Dermed er det viktig at vi som voksene korrigerer barna når de sier ord som vi som voksene ikke liker. Det å ikke forstå denne balansen  er vel et av de første tegnene på at en lider av et atferdsproblem. Dette bør barnehage og/eller skolen selvsagt være oppmerksomme på. 

Barn med atferdsproblemer skal selvsagt få hjelp, og det er de voksne rundt barnet som skal hjelpe barnet, dette er førstehjelp for at barnet skal kunne få et godt voksenliv.  Det er nemlig det som er viktig med alt form for spesialundervisning og tilrettelegging  er at en skal få et så normalt voksenliv som mulig, og helst skal vi bli gode skattebetalere. 

Jeg snakket en gang med en narkoman, som mente at begynnelsen på hans rusproblem, var den gangen han var begynt å flytte grenser, og det var den gangen han begynte å banne og le da han fikk tilsnakk. Siden hadde han ikke gjort noe annet enn å gå over grenser, og tilslutt satt han med sprøyta i armen. 

Banningen vi tradisjonelt har hatt i Norge som omhandler gud og djevelen er over og ut, og vi har fått en anglikansk banning som dreier seg om kjønn og kjønnsligomgang. Dette er en naturlig språklig utvikling, som vi kan like eller mislike. Personlig misliker jeg denne utviklinga. 

Nå er det slik at noen ord kan virke støtende på noen og er helt greie for andre, men i det offentlige rom bør en ikke bruke ord som kan virke støtende. De ordene som virker støtende  er de orda en mulig ikke ville ha brukt selv eller er vanlige i det miljøet en er i. 

Det er faktisk foreldrene som har ansvaret for den oppdragelsen barna våre for, og grensesetting er en del av oppdragelsen. Vi som foreldre vil gjerne videreføre de verdiene vi selv har lært da vi var små, og for meg er det viktig at barna mine aldri skal gi opp og de skal bli greie personer å være med. 

Dette innebærer blant annet at de skal ha et språk som ikke virker støtende på andre. Når jeg sender mine barn på skolen, regner jeg med at skolen korrigerer mine barn hvis de bruker et språk som jeg ikke ville tillatte. Vi voksene må nemlig samarbeide om å få utvikle barna til å bli gode og dannete mennesker.

Vi må huske på at det som kan virke støtende på deg, virker kanskje ikke er støtende på meg, men jeg repeterer deg med å la være å si og korrigere barna mine til å ikke si disse orda.

Beklager jeg vil ikke håndhilse på deg, du er kvinne det vil si uren

Denne beskjeden er helt vanlig at enkelte menn gir oss kvinner, og de gangene jeg har fått denne beskjeden har jeg sagt: «Ok, det er greid», selvsagt var det løgn. Det var nemlig ikke OK, det jeg hørte var: Jeg gidder ikke å hilse på deg, fordi den er en kvinne, som mann kan jeg ikke nedverdige meg til å ta deg i hånden.  Etter slike møter hoppet jeg opp og ned og ropte FY FARAO. Hvis de synes at jeg var så skitten å ta på kan de vaske seg etter på. For eksempel Kong Harald tror jeg neppe ville ha nektet å ta noen i hånden. 

Noen ganger har jeg tenkt på hva som ville ha skjedd hvis jeg hadde svart, at med slike holdninger ville vedkommende aldri fungert i det norske samfunnet. Det er ikke sant fordi i vår veloppdragenhet sier vel de fleste det samme som meg, samtidig som en hopper opp og ned etter møte mens en roper FY FARAO.

Der sto jeg høgt utdannet og hadde en ansvarsfull stilling, men mennene kunne tillatte seg å behandle meg akkurat som de ville. Jeg var ikke et menneske, men jeg var en kvinne.  Verdien min var altså null og niks fordi jeg ar da en kvinne, og derfor skulle en ikke oppføre seg med vanlig høflighet ovenfor meg. Men derimot oppførte de seg vanlig høflig ovenfor mine mannlige kollegaer. 

Kultur er det motsatte av natur, det er nemlig menneskeskapt. Dermed er kultur og ikke minst ukultur noe en kan forandre, og slike holdninger ovenfor kvinner bør forandres. I den norske kulturen er at nemlig ikke akseptert å ikke håndhilse på spesielle grupper, og vi håndhilser på alle også: Menn, svarte, hvite, kristne, muslimer og kvinner.  Vi hilser på alle uansett, og hvis vi synes det er ekkelt vasker vi hendene etterpå. 

Selvsagt er det et problem når er så høflige at vi godtar at vi ikke er mennesker som skal ha den samme respekten som våre mannlige kollegaer. Det er litt rart de mannlige kollegaene mente at dette ikke et problem, og jeg skulle bare tvunget dem til å ta meg i hånden. Så lenge vi kvinner finner oss i at ikke folk vil hilse på oss, så vil de fortsette med disse holdningene. Det var altså en snillisme av meg å godta at de ikke ville ta meg som kvinne i hånden. 

Dessverre er ikke menneskekampen slutt, personlig nekter jeg å kalle kvinnekamp for kvinnekamp, men menneskekamp. Tidene forandrer seg, og det gjør menneskekampen også.  Det at 50% av befolkningen skal kunne nekte at ha vanlig høflighet ovenfor den andre halvdelen er forkastelig, og dette er en viktig kamp.  

Jeg beundrer denne rektoren som ikke godtar at en ikke håndhilser på kollegaer,  fordi de er kvinner. Dette er nemlig holdninger vi ikke vil ha i det norske samfunnet, i det norske samfunnet gir vi nemlig denne samme aktelsen for menn og kvinner. Skal en fungere i samfunnet må en følge de normale spillereglene, og det er viktig for at et samfunn skal kunne fungere. Derfor kan ikke noen heve seg over samfunnsregler, og begrunne de av kulturelle grunner.

Det er så mye jeg ikke forstår

Det er så utrolig mye jeg ikke forstår, som for eksempel hvordan det skal være nødvendig å skyte en gutt på 20 år som alle kan se er utviklingshemmet. Jeg forstår ikke hvorfor det var nødvendig å skyte ham tre ganger i magen, det burde hold med en gang. Jeg forstår ikke hvordan utdannete politifolk, kan skyte dette 20 åringen. Jeg forstår ikke at politifolk vil være bevæpnet, når dette kan gjøre dem til drapsmenn. Jeg forstår heller ikke hvordan et bevæpnet politi kan gjøre samfunnet mer varmere. 

Jeg forstår ikke at politi kan være for bevæpning når dette ville være med på at forbryterne også ville være mer bevæpnet. Det er klart at hvis politiet går med våpen, vil det føre til et samfunn der det er akseptert at noen av oss går rundt med våpen. Dette kan igjen føre til  at det blir mer våpen, og med våpen mener jeg selvsagt pistoler og revolvere, som kun er laget for å skyte mennesker. Ingen bruker pistoler når de gjør på jakt. 

Jeg håper at drapet på Eric vil føre til en ny debatt om politiet og våpen, og drapet på denne  gutten viser at de tydeligvis ikke greier å bedømme situasjonen. 

Jeg forstår at politifolk kan bli redde, og denne redselen kan føre til drap på en utviklingshemmet gutt som hadde var like moden som en 3 åring, men i en 20 års kropp. Jeg forstår også hvis en er vant til et tøft miljø påvirker det hvordan en oppfatter virkeligheten.

Dessverre  tok disse politifolkene som inderlig feil, og disse politifolkene så sikkert ikke hvem de drepte. En drapsmann er en drapsmann selv om en bærer en uniform eller ei.  

Kjære Eric du hadde mange år igjen å leve med god livskvalitet, men denne natta tok samfunnets voktere livet ditt i noe som helt sikkert var en mistolkning og du fikk en hard straff for å stikke av om denne natta. Feil mann på feilt sted, og en gruppe med redde politier. 

Det er ikke et slik samfunn vi ønsker her i Norge, og dette viser hvor farlig det er å gi mennesker våpen. Husk det er mennesker som dreper ikke våpenet.