Mine prioriteringer er mine prioriteringer

Jeg hørte på radioen i går, en debatt om kvinner som er hjemmeværende skal ha lønn for det arbeidet de gjør i hjemmet, eller om det er mannen som skal gi disse kvinnene lommepenger. Hvorfor skal vi skattebetalere betale for at noen er hjemme, og for å gjøre det koselig for familien. Fordelen disse familiene har er at det alltid er like ryddig, og fint brettete håndduker, men skal samfunnet betale for de hjemmeværende husmødrene? Er  dette noe samfunnet skal prioritere?

De sier at de prioriterer familien, ofrer egen karriere for at barna skal ha en trygg oppvekst. Dette er nemlig den livstilen de velger. Valget koster, og det må da være de som velger denne livstilen som må betale det koster? Problemet er at jeg tror ikke at de alltid velger denne livsstilen, men blir tvunget til dette valget av ulike grunner.  Selvsagt er det noen som har valget, men dette tror jeg er unntakene.

Klart jeg ville ikke hatt noen problemer med å være hjemmeværende, da ville jeg studert diverse fag og utviklet min horisont. Med å ta disse fagene ville jeg også forbrett meg på et framtidig yrke. Jeg ville kanskje også ha fått drømmejobben, nettopp fordi jeg viser vilje til forandring.

Noe annen som også hadde vært viktig for meg, er at jeg vil være økonomiskuavhengig av en mann.  For meg er det viktig at jeg vet at jeg  forsørge meg og mine barn, hvis det skal oppstå en situasjon i livet hvor det kreves. Dessverre lever vi ikke våre liv med sikkerhetsnett, men sikkerheten rundt livene våre skaper vi oss selv.  Dette sikkerhetsnettet skaper vi oss selv ved hardt arbeid. 

Det er klart at  hvis en arbeidsgiver skal velge mellom en med mye arbeidserfaring og en med mindre vil vel de velge den med mye arbeidserfaring. Den erfaringen en bygger opp mens en er yrkesaktiv er en viktig kapital for en arbeidsgiver, spesielt kombineres med en god utdannelse. Erfaring kan ikke erstatte utdanning, men erfaring kan være med på å utvikle en ny forståelse rundt faget.

Jeg prioriterer min familie med å bidra i felleskassen, og det med å kunne være i en utvikling. Det som er viktig for meg i en familiesammenheng er å hele tiden ha en stabilitet, mine barn skal bo i et stabilt hjem. For å kunne opprettholde denne stabiliteten må en ha en konstant endring og utvikling. Hvis ikke vil en bare stå stille. Mine barn skal alltid vite at vi som foreldre elsker dem over alt på jord, vi elsker dem så høgt at vi er villige til å jobbe, og det vil si vi må være vekke fra dem, for å få til all den stabiliteten og endringen for at de skal få gode liv. Jeg vil aldri kreve at andre skal betale for mine idiotiske prioriteringer.