Farvel 2012

Nå senker julefreden seg snart over hele Norge, og vi skal til med å feire en gammel tradisjonell julefeiring. For å være helt ærlig har vel vi begynt med midtvintersfesten ca en måned. Men nå er det snart slutt, og vi trekker inn til familien, der planen til alle er og bare å kose seg. Vi fortjener alle en noe stille periode nå, etter alle juletitt og tatt vi har deltatt i den siste tiden. Dette er en fantasisk tradisjon, og personlig tror jeg dette fører til at mørketida føles bedre. Det rare er at man for et metningspunkt, og heldigvis er det snart januar. I januar stenger vi døren bak oss, og bare slapper av, eller kanskje vi lader oss opp til mai. Mai en fantastisk måned, like sosial som desember.

Jeg synes at det er merkelig at 2012 ble over så utrolig fort. I 2012 har jeg tatt 60 studiepoeng, jeg har vært i Syden og jeg har blant annet begynt å synge i kor. I dette året har jeg fått levd ut hele mitt følelseregister,  både med nedturer og oppturer. Jeg har følt sorg dette året, og jeg har følt den intense glede. Jeg har vært nedfor, og jeg har hatt det så utrolig god. Det har vært perioder jeg har skrevet mye, og perioder jeg ikke har greid å skive ned et ord.  I året 2012 har jeg følt at jeg har vært i livet.

Barna mine har heldigvis en fin utvikling, og livet mitt med barna har vært bra dette året. Det jeg liker spesielt godt er at jeg føler at yngste jenta, på to år, har markert seg med en egenpersonlighet. Hun har liksom vist oss hvem hun er. Eldste jenta viser mer og mer at hun kommer fra en familie med lærere, der hun skal forklare alt. Det er ingenting som ikke skal forklares. Heldigvis stiller hun mange spørsmål, og mange ganger kan det være vanskelig å svare henne. Jeg håper virkelig at denne evnen hun har til å stille spørsmål og reflektere, er en egenskap jeg håper på at hun vil ta med seg senere i livet. Det å kunne undre seg i hverdagen er en god egenskap, som må bare oppmuntres.

Kjære venner nå går vi inn i innspurten av siste delen av julen, den eldgamle skikken som vi har oppe i nord setter så utrolig pris på. Dagene blir nå lysere, om ikke lenge er vi i mai, etter det kommer sommeren som vi alle gleder oss til. Jeg håper selvsagt at det nye året bare skal bli fantastisk, og at jeg vil få muligheter både for stabilitet og endring. Men jeg håper at jeg vil fortsette med å leve som det hele mennesket jeg er, og at jeg vil lære nye ting og nye ferdigheter.

Utdanning er aldri bortkastet

Når vi tar en utdanning regner vi alle med at etter utdanningen skal vi kunne få en topp jobb. Vi skal få evnen til å kjøpe oss et fint hus,  vi skal kunne bruke de evnene vi har fått utlevert, og vi skal også kunne utvikle oss videre. Verden er ikke alltid like svart hvit. Noen har valgt utdanninger som det er vanskelig å få seg jobb i. Pleiemedhjelperen som har hovedfag i filosofi er vel det klassiske eksempelet, men det er klart at denne filosofen kan ha andre samtaler med brukerne enn en annen pleiemedhjelper. Han kan for eksempel diskutere filosofiske problemstillinger med brukerne, med en faglig innsikt. Siden brukeren kan være hvem som helst kan også brukeren være filosof, og denne brukeren vil kanskje foretrekke å snakke med denne pleieren. En sosiolog vil alltid få bruk for sosiologien uansett hvilken jobb en har, sosiologen vil alltid kunne se den sosiologiske teorien uansett jobb.

Verden forandrer seg hele tiden, vi som foreldre ønsker at våre barn skal få det bedre enn oss. Vi ønsker at de skal få et lett og problemfritt liv, men det er motstanden som har utviklet oss som mennesker og gjort oss sterke og pågående.  Dermed kan en tolke at våre barn trenger noe motstand for å kunne utvikle seg. Vi ønsker jo ikke at våre barn skal løpe og sykemelde seg den dagen de møter litt motstad. Altså vil vi at barna våre skal bli vellykkete mennesker, og dette inkluderer: Gode utdanninger, jobb med gode utviklingsmuligheter og etter hvert ønsker vi at de stifter gode stabile familier.

Det er kanskje vanskelig for foreldre å godta at våre barn sine liv utvikler seg slik ikke vi vil, men kan vi da påstå at de har feilet. Vi vet jo ikke hvordan deres blir til etter hvert. Livene våre forandrer seg stadig vært, vi kan skifte ut det meste i livet, men noen ting ønsker vi å ha stabilt. ’

Jeg for min del er avhengig av en stabil tilværelse, med mye ustabilitet og endring. Men for å få til den endringen er utdanning en av nøklene. Selv om mitt liv tilsynelatende er  like stabilt som fjellet, har jeg forandret meg utrolig de siste årene. Dette kommer ikke bare av at jeg har fått barn, men at jeg har valgt å studere. Det vil si at mitt indre liv har forandret seg, at jeg ser livet med nye perspektiver, selv om mitt ytre liv er stabilt som fjell.

Sannhetens mange ansikter:

Iden siste tiden har jeg tenk mye på alt vi tror vi forstår og vet. Sannheten har mange ansikter, og det som gjør det så vanskelig med å forstå. Det som kan være fakta for en, kan være løgn og bedrag for en annen. Hvor mye vi vet om en sak og hvordan vi har tilegnet oss kunnskapen påvirker hva vi mener er sannheten. Problemet er at det er umulig å være hundre prosent objektive, siden vi bare er mennesker av kjøtt og blod.  Noen ganger har jeg lyst til å stille spørsmål som kan røpe at jeg vet mer enn det jeg gir uttrykk for, men jeg velger å la være av ren lojalitet eller er dette feighet?

Noen ganger mener jeg at folk rundt meg tar utrolig merkelige valg, helt på tryne valg. Dette er fordi jeg ser bare det ene ansiktet, men Janus har ulike ansikter, og det har også slik vi tolker sannheten. Dermed er det vanskelig å vite hvordan en skal reagere bestandig. Det er jo disse vanskelighetene vi møter på vegen som gjør livet spennende.

Vi er blitt fortalt fra vi er barn av at vi ikke skal lyge, men er det å tie det samme som å lyge. Ikke å gi andre en sjanse til å forklare seg, eller vil denne forklaringen bare være der for å oppnå noe. Hva som er sannheten er selvsagt påvirket av hva vi mener er rett og hva vi mener er galt, og det blir selvsagt på påvirket av hvem.

Dermed er ikke sannhet noe objektivt, men sannheten blir slik vi velger å tolke sannheten. I mitt liv har jeg sett dette i flere epoker i livet, noe som var viktig der og da, var bare bagateller. Men det er jo de små bagatellene som skaper livene våre. De små forandringene som en tilsynelatende ikke ser eller forstår kan bli til epokesettende merker for livet. 

Når jeg leser for eksempel om mennesker som har hatt det veldig tøft, og som mener at de har virkelig gått på livets harde skole. Tenker hvordan har de hatt det tøft? Personlig har jeg stort sett hatt det godt oppigjennom tiden, noen ganger har jeg hatt utfordringer, men de har jo vi for å utvikle oss som mennesker. Jeg tror at en velger selv om en ser alle livets utfordringer som problemer eller som livserfaringer en kan gi en personlig utvikling. Personlig ser jeg bare framover, det som har vært har vært, og dermed gidder jeg ikke å plage meg selv gamle livsutfordringer.

Du er bra, fordi du er den du er!!!!

Det er vel ingen som har hatt et lett liv. De fleste som kjenner meg vet at jeg har til tider hatt det veldig tøft, dette har jo vært med på å forme meg som person og gjort meg til den jeg er i dag. Men jeg tror ikke at jeg har hatt det tøffere enn folk flest. Jeg har hatt en personligfølgesvenn i mitt liv, og det er den empowermenten som bor i meg, lysten til hele tiden å gå videre, og lære noe nytt. Dette er en ressurs jeg har tatt med meg livet, og for vært nederlag jeg har opplevdd, har  jeg sagt til meg selv: «Det er de som har det verre, - de som gir opp». Dette er kanskje noe av det jeg har lært i livet, at kunsten er å gjøre nederlagene til noe positiv, og ikke noe en bruker som «sovepute» for å ikke gjøre noen ting. Jeg vet at dette kan virke veldig enkelt og banalt, noen av dere vil kanskje augmentere med  at hvordan kan du har hatt det noe særlig tøft? Du har jo tatt de riktige valgene i livet? Nei, jeg sier ikke at jeg har hatt det tøffere enn alle andre, og jeg har selvsagt ikke alltid tatt de riktige valgene i livet, men mine opplevelser er mine opplevelser, og følelsene mine er mine følelser. Samtidig er jeg ikke den samme personen som jeg var for mange årsiden, det som er trist er at det jeg mislikte mest med den personen jeg var, er de egenskapene jeg savner mest i dag.

  

Jeg lurer på om jeg noen gang vil finne tilbake til den rare følsomme jenta. Denne lille jenta som hadde drømmer for framtiden, og som fikk det mye bedre enn hun noen gang hadde drømt om. Hun fikk selvsagt ikke alt hun drømte om, men livet hennes ble mye bedre enn det hun hadde håpet på. Selvsagt er jeg redd for at det skal skje noe i mitt liv, som gjør at alt «går i dass». Jeg vet at bekymringer er en del av meg, og de vil jeg nok ha uansett. Det var jo tross alt de menneskene som evne til å bekymre seg, og som så farene som overleve. Kanskje vi skal være glad vi har denne evnen til å bekymre oss, slik vi kan se farene i tide, og komme oss ut av det før det blir noe problem. Det er klart det kan jo skje at alt «går i dass», men da vet jeg hva lykke er, og jeg vil kjempe for å vinne den tilbake. 

 Det som skjedde med den rare følsomme jenta jeg en gang var, jeg ble voksen og innså at jeg hadde ansvar for mitt eget liv og min egen lykke. Jeg kunne ikke kreve at andre skulle leve sine liv med tanke på å få meg lykkelig, jeg måtte ta ansvaret selv. Livet skal ikke bare være godt, en må ha noen utfordringer i livet. Det er vel det som gir livet mening, og noe av det som er med på å forme oss som personer, på godt og på vondt. Men vi kan ikke greie alt uten å ha folk rundt oss som har evnen til å gi oss tilbakemeldinger på at du er bra, bare fordi du er den du er.

Læring og andragogikk:

Som alle andre begreper har begrepet læring hatt ulike forståelse.  En kan definere læring som en indre prosess som innebærer en varig forandring i opplevelse og adferd som et resultat av erfaring. Men for det har vi ulike forståelser om hvordan vi forstår det å lære.

Læring som økning av kunnskap. Med dette forstår en kunnskap som noe som befinner seg ”utenfor” studentene, og som lærerne skal en bringe kunnskapen inn i hode på vedkommende gjennom opplæring.

 Læring kan også forstås som gjenkallelse av informasjon. Læring kan bli forstått som å gjenkalle  en kunnskap eller bringe biter   av kunnskap utenfra, fra en bok eller fra en lærer, og inn i hode på studentene. Da blir kunnskap forstått som noe som blir lagret opp i hode, og noe vi tar fram når vi for bruk for det.

Læring som en tilegnelse av fakta, ferdigheter og holdninger som kan bevares og brukes i praksis. Her er læring noe nyttig som kan brukes i praktisk, og derfor er det som er  lært sett som noe verdifullt. Læring for livet.

En annen måte å forstå begrepet læring er å se de som en helhetlig prosess. Læringen blir sett på som en helhetlig prosess ved at kunnskap o informasjon blir satt inn i nye sammenhenger og anvendes der. Kunnskapen blir omformet, og læringen blir derfor ikke sett om rent oppgulp eller reproduksjon.

Med erfaringslæring menes at erfaringer og kunnskap vil påvirke de valg en person tar i dag og i framtiden. I tidsrommet mellom ulike handlinger vil det foregå en tankeprosess som i hovdesaklig inneholder observasjon og refleksjon, og i ettertid vil det foregå en abstraksjon og generalisering prosess. Men denne forståelsen av læring er det viktig at læreren tar erfaringene til studentene på alvor, å bruke den aktivt i undervisningen.

Voksne lærer ikke  på en annen måte enn barn og unge, men voksne har livssituasjon og et annet erfaringsgrunnlagt. De har en sekk med levd liv, og erfaringer med seg i klasserommet. Men samtidig har de med seg forventninger til hvordan vi lærere som skal utfylle vår rolle som lærere, og dette er gjerne forbundet med hvordan lærere tideligere har utført sin lærerrolle.

Siden den nye lærerollen går ut på å drive med reflekterte opplæring , med aktive studenter, med henblikk på helhetslæring, og få skolen som en interagert del av samfunnet, vil dette være konfliktskapende i forhold til voksne syn på lærerollen. De har gjerne et tradisjonelt syn på lærerollen, der læreren underviser, studentene tar imot, fokus på avgjørende faktakunnskaper, vurderingen skal skje med prøver og skolen var avskilt fra samfunnet. Denne konflikten kan være hemmede for læring, og vi som lærere bør være bevisst denne konflikten.  

Er utdannelse nødvendig? Eller gjelder dette bare noen yrker?

Er det samfunnet sin oppgave å styre yrkesvalget til ungdommen. Nå er det slik at det er noen yrkesgrupper en trenger mer av enn andre. Samfunnet trenger for eksempel flere sykepleiere enn sosiologer eller filosofer. Skal samfunnet betale for utnyttige utdanninger? Og hva er en nyttig utdanning? Eller kan vi bare importere nødvendig kompetanse fra utlandet? Eller bør en stimulere norsk ungdom til å ta nyttige utdanninger?  

Huff, denne diskusjonen er vanskelig. Det å ha en god utdanning betyr ikke bare at du kan et fag, men for å greie en høgereutdanning i dag, må du også ha annen også kunnskaper innen språk, samarbeidevne og selvstendigarbeid.

Er det rett å stimulere studenter ved å ettergi studielån ved nyttige studievalg? Men det norske samfunnet gir gratis utdanning til dem som velger offentligeskoler, også på høgskole nivå. Dette må da være et godt tilbud, for det er få land som har gratis utdanning til alle studentene, men vi nordmenn tar dette som selvsagt. Blir det ikke da urettferdig at viss en velger et studium der en nesten er garantert jobb, skal en i tillegg få ettergitt studielån?

Kanskje en kan stimulere flere søkere ved å opprette flere studieplasser. Dette kunne sikkert vært lurt. Personlig har jeg fastlege Vakant så jeg tror at det kunne vært en ide om å opprette flere studieplasser på medisinstudie. Dette tror jeg ikke legeforeningen ville ha likt. Når markede er mettet, vil jo lønningene til legene synke.

Rent logisk skulle en trodde at på grunn av mangel på førskolelærere har disse en ekstrem høg lønn, men deres fagforbund godkjenner hele tiden at ikke førskolelærer for jobb som førskolelærer. Jeg tror for eksempel ikke at en legestudent eller en hjelpepleier/sykepleier ville ha fått jobb som lege, slik en førskolelærerstudent (på deltid) eller en assistent kan jobbe som førskolelærer. Av dette forstår jeg at fagforeningen deres mener at en ikke trenger noe utdanning, og at utdanningen er bare noe tull. Personlig blir jeg skremt av at barnehager godkjenner førskolelærer som ikke er ferdig med utdanningen. Dette må jo svekke kvaliteten på det tilbudet barna blir tilbud. Hvis ikke kvaliteten blir svekket forstår jeg ikke hvorfor en skal ha førskolelæreutdannelse.  Altså barna for et dårligere tilbud enn det som er lovpålagt, men vi som foreldre betaler det samme. Det noe her som ikke stemmer rent logisk.  

Kontrollfrik eller psykopat:

Hvis en mann sier han er en kontrollfrik i hjemmet, ville nok jeg tenk dette må være en psykopat. Jeg ville faktisk ha sett denne mannen som farlig, en mann jeg ville ha holdt meg langt unna. Men når en dame sier dette tenker vi hun er sikkert flink, hun har kontroll. Vi kvinner liker å framstille oss som kompliserte, men en mann vil alltid si i et portrettintervju at jeg er en helt enkel mann. Kan det være det at vi kvinner er mer ærlige enn menn? Vi alle har vår historie, og vår familiebakgrunn, og dette påvirker hvem vi er. Selvsagt påvirker også utdanning, utdanningsnivået og arbeid hva vi ville ha sagt om oss selv i et portrettintervju.

Jeg tviler på om en kvinne med høgutdannelse ville ha framtilt seg selv som en kontrollfrik i hjemmet, men derimot ville hun kanskje ha sagt at hun er en kontrollfrik på jobben. Denne damen ville nok ikke ha uttalt at hun var en enkel kvinne, derimot ville hun framstilt seg selv som en person med mange gjøremål: Jobb, hjem, barn, studier, kor, håndarbeid og vennende kvelder.  Denne kvinnen har nok ikke 1950-tallets husmor som sitt forbilde, men non ganger drømmer hun nok om og bare å sitte seg ned og ikke gjøre noen ting.

Dette vil jo hun aldri si fordi da vil hun føle at hun mister autoritet, en mann derimot ville nok ha kunne sagt at han trives best hjemme i hus og heim, og at i huset var det mor som bestemmer. Jeg tviler på at en kvinne ville ha sagt at jeg lar mannen styre i hjemmet, og at det er i hjemmet jeg slapper best av. En mann ville nok ikke ha sagt: ”Jeg ble født med støvkluten i hånden, jeg tørker støv hele tiden”.  Hvis en mann hadde sagt noe lignede dette hadde nok vi begynt å lure på ham.  Dette ville nok ikke en kvinne som ser seg først og fremt for yrkeskvinne sagt, for dette ville nok ikke vært en akseptabel uttalelse blant hennes venner.

Vi har altså ulike forventning til manns og kvinnerollen, og dette gjør også at vi framstiller oss etter det som forventes. Ut fra hvem vi er, og hvem vi vil bli oppfattes for å være.