Ønsker alle en immaterialistisk adventstid

For å gjøre det helt klart jeg elsker adventstida og jula. Jeg elsker det med at familien samles, og alle skal vise at vi er glade og bryr oss om hverandre. Denne tida som er fylt med håp, forventninger og takknemlighet, ikke mas, forbruk og egoisme. Denne tida som vi viser vår raushet med å gi hverandre gaver og tid. Det er de mellommenneskelige forhold som jeg mener bør være i fokus, og det å gi hverandre tid.

Når jeg tenker på den perfekte jul, tenker jeg på Snekker Andersen og nisseungene. Nissene fikk det de ønsket seg med  enkle midler, de hadde heller ikke så skinnsyke krav.  Det er nok flere husmødre som er utslitte før jula er her. Husmødrene på 1950-tallet er forblide, et ideal, for mange av oss i dag, men  disse hadde ikke fulle jobber ved siden av det å være husmødre.  Jeg tror ofte vi romantiserer denne tida, jeg tror nemlig ikke alle disse husmødrene var like lykkelige.

Det er klart jeg også lever her i nuet, og blir påvirket, så derfor har begge barna mine ny strikkete blånissegensere og rødnissekjoler, selvsagt har de nisseluer også.

Vi skal alle pynte og fjase fram til jul, for alt skal jo være så forbanna perfekt. Selvsagt må vi også ta oss tid til å være med på alt mulig julesosiale aktiviteter: Julebord, juleavsluttinger,  juleditt og juletatt, når vi først og fremst vil være hjemme å ordne med alt vi skal gjøre før jul. Faktisk mener jeg at disse sosialeaktivitetene er viktig, og er noe av det våre barn vil huske, dette handler nemlig å ta vare på hverandre.

Jeg synes at det er de immaterialistiskeverdiene som en bør ha fokus nå i adventstida, og se verdien av å være der for hverandre. I en travel hverdag er det lett å glemme det å ta vare på de mellommenneskelige relasjonene.

Ja, nå til slutt vil jeg ønske alle en riktig trivelig adventstid og en fredelig jul. Husk at noen ganger holder det at juleforberedelsene er en G+, og ikke en S. Men det viktigste er at vi har hverandre, for da har vi alt.

Kong Neptun og jeg

Det er noe med det å reise på sjøen, noen ganger er det helt stille, og andre ganger virker de som alle vetene og værgudene slår seg helt løs, og spiller ping pong med båtene. Men det  vanlige er at båten beveger seg i en god rytme.

Den gode rytmen båten beveger seg i, gjør en trygg og avslappet. Jeg tror at rytmen som båten har, samsvarer med hjernens egen rytme. Den samme rytmen som en mor bruker når hun suller sitt barn i søvn. Den rytmen som gir den gode følelsen. Siden jeg avstammer fra en slekt med sjøfolk ligger kjærlighet til å bevege seg sjøvegen i mitt hjerte, nedarvet fra flere generasjoner.  

I dag viser Kong Neptun sin styrke her ute på Korsfjorden, den samme fjorden som krusefikse i Røldal stavkirke ble fisket opp, men det er en helt annen historie.  Havet gir og det tar, og Kong Neptun er kanskje en konge som tar det han vil ha. Er det en ting Kong Neptun kan så er det å vise sin styrke, og vi mennesker på små i forhold  til Kong Neptuns krefter.  Men jeg tror at vi alle har godt av å oppleve naturenskrefter, så vil kan føle at livet er mye større enn oss og våre små dagligdagse problemer. Sette livet i perspektiv . Så jeg håper nå kjære Kong Neptun at du fører oss trygt i land.

ORD OVER EI GRIND

Alle som kjenner meg vet at jeg ikke leser dikt, men det er et dikt som jeg synes er utrolig viktig, spesielt fordi av oss som jobber med mellommenneskelige relasjoner. Jeg hørte på radioen at Halldis M. Vesaas hadde brukt flere måneder på å skrive dette diktet. Det synes jeg er relativt liten tid med tanke på den visdom som ligger i diktet. Forskere har gjerne brukt flere år på å finne ut av det hun beskriver i dette diktet. Kanskje en skulle ha brukt mer dikt og poesi når en utdannet personer til å jobbe med andre mennesker. Det er kanskje poesien som beskriver kort det som skjer mellom oss mennesker, både på godt, men også de vonde følesene.  Denne visdommen burde vi som lærer kanskje benyttet oss mer av når vi underviser.

ORD OVER EI GRIND (Halldis Moren Vesaas).
Du går fram til mi inste grind
Og eg går fram til di
Innanfor den er kvar av oss einsam
Og det skal vi alltid bli

Aldri trenge seg lenger fram
Var lova som gjaldt oss to
Anten vi møttes tidt eller sjeldan
Var møtet tillit og ro

Står du der ikkje ein dag eg kjem
Fell det meg lett å snu
Når eg har stått litt og sett mot huset
Og tenkt på at der bor du

Så lenge eg veit du vil koma i blant
Som no over knastrande grus
Og smile glad når du ser meg stå her
Skal eg ha ein heim i mitt hus

Nettverk

Vi har alle hatt ulike venner i løpet av livet. Hva vi kaller for våre venner kan være noen en møter eller snakker med i blant, og det kan også være gamle venner som når en møtes sier det bare klikk så er vi i gang igjen med den samme gode samtalen.

Venner kan en treffe over alt for eksempel  kollegaer eller forbindelse med studier. Jeg tror ikke at en kan planlegge hvem en vil bli venner med, dette tror  jeg at en bare vet hvem en kan bli gode venner med.  En kan vel kanskje kalle vennene for nettverket. Det nettverket en har rundt seg, og de en kan spørre om råd.

Venner er noen en gjerne føler tilhørighet til. Det sier jo seg selv at noen mennesker trives en bedre sammen med enn andre. Noen mennesker føler en seg mer vel med enn andre, så enkelt er det.

Vi har formelle og uformelle nettverk. De formelle er nok de nettverkene som en offisielt bruker i en jobbsammenheng, men de uformelle er nok de en mener selv er sine venner. Noen en føler vil seg godt.  Jeg tror ikke en blir venner med andre fordi en vil ha goder av vennskapet, men   det er jo klart at noen venner kan også gi en profesjonelle utfordringer. Det er jo klart en velger gjerne venner med noen av de samme interessene som en selv.  Siden at en ofte utvikler vennskap i forbindelse med studier eller lignede, og dermed blir det naturlig at en reflekterer en del sammen. Men jeg tror at disse undringsreisene en kan reise på kan være utrolig nyttige for å utvikle seg profesjonelt. Som noen av dere vet, mener jeg at utvikling og ny viten gjør at en blir bedre som menneske, og den læringen en har på disse undringsreisene er utrolig viktige. 

Det er jo klart at en bruker alle de kunnskapene en har tilegnet seg i det profesjonelle.

Men er det lov å kalle gode venner for nettverk, eller er dette å misbruke vennskapet.  Dette er for meg et verdispørsmål, og det er derfor dette blir så vanskelig.  Det letteste kunne nå ha vært å kunne sette to streker under svaret, men på dette spørsmålet kan jeg dessverre ikke gjøre det. Jeg er faktisk usikker på denne problemformuleringen, derfor velger jeg å ikke svare.

Føleri følera føle tralala

Noen ganger møter en eller snakker en med mennesker fra fortiden. Det  rare er at selv om det er ca 30 år siden, det føles som  et helt annet liv siden, kommer mange av de samme følelsene tilbake som en hadde som 12 åring. Men samtidig som en vet  at tiden har gått, føler en at tiden har ikke har bevegd seg et minutt. En blir liksom den samme som en var for 30 år siden, og en tar på seg rollen som 12 åringen som snakker med den voksne.  En er jo ikke den samme personen, men en føler det samme som en gjorde for 30 år siden. Spesielt når en vet at vedkommende påvirket livet mitt direkte og indirekte positivt, altså en person jeg  alltid føle  takknemlighet til.    

Da jeg var 12 år hadde jeg ingen ide om hvordan live mitt skulle bli, det vet jeg faktisk ikke ennå. Vel, vel noen ting vet jeg.  Men jeg tror jeg hadde planer at jeg skulle ha et godt liv, og det har jeg faktisk fått. Jeg har alt hva en kan ønske seg nå. En snill mann,  to fine jenter, en jobb jeg trives i og mennesker rundt meg som er glad i meg fordi jeg er den jeg er. Jeg føler meg heldig her i livet, jeg lever på livets solside.

Jeg husker ikke hva jeg drømte om som 12 åring, men jeg husker følelsene. Disse følelsene som har bitt seg fast i kroppen min.  Jeg tror jeg som 12 åring følte utrolig mye. Kanskje jeg følte dette fordi det var mine følelser.  Så nå bare sier jeg føleri følera føle tralala.

Republikanernes vanskelige kår i Norge:

 De fleste som kjenner meg godt vet at jeg er republikaner, og mener at vi bør sette lille Prinsesse Ingrid Aleksandra fri. Jeg ønsker av hele mitt hjerte at denne lille piken skal kunne ha fritt valg av tro, kjæreste, jobb og valg av eget liv. Kort sagt de samme rettighetene som alle borgere av kongerike Norge har, og ikke minst gjelder menneskerettighetene for henne også.  Eller er det slik at hvis en er født kongelig gjelder ikke menneskerettighetene?

Det å være republikaner i dette landet er vanskelig fordi vi har et så utrolig flott kongehus, og spesielt kromprinsfamilien.  Vi vil aldri oppleve at vår konge eller kromprins blir oppservert på strippekubber, eller at de reiser til Baltikum på ”gutteturer” slik enkelte politikere gjør. Det hadde kanskje vært ennå morsommere hvis dronningen og kromprinsessen hadde blitt tatt på fresken med å kjøpe prostituerte i utlandet, men dessverre skjer ikke dette. Istedenfor reiser dronningen på turer i den norske fjellheimen, og kromprinsessen reiser sammen med sin familie på dannelsereiser rundt i hele verden.

Det nordiske og tyske skole systemet er bygget på ideen rundt at utdannelse skal gi en dannelsesprosses. Ergo det med dannelse ligger også i den norske folkesjelen, siden dette er noe som har vært med oss siden vi har vært små.

Den største skandalen som har vært rundt kromprinsen, har vært når han valgte selv en utrolig flott kvinne som han ville dele livet sitt med. Denne kvinnen av folke hadde en fortid, og et lite barn. Men etter at vi har blitt kjent med henne, må jeg bare si at hun er den perfekte kromprinsessen.   For eksempel  hennes årlige juleball, for rusbrukere og folk med psykiske problemer, tror ikke jeg er noe mediestrategi. Men noe hun selv vil gjøre, rett og slett fordi hun er slik.

Jeg kan også nevne kongefamilien etter 22.07.2011, der de gjorte en fantastisk jobb. Sjelden har nok en kongefamilie og en statsminister vært mer samkjørte. En skulle kanskje trodd at de hadde hatt samme taleskriver, men det verste er at jeg tror at kromprinsen ikke finner seg i å ikke påvirke egne taler.

Nei, kjære kongefamilie vi ønsker oss mer skandaler og rare uttaleser, slik at alle kan forstå at en må sette Ingrid Aleksandra fri og slik at det kunne vært lettere å være republikaner i kongerike Norge.

Men keiseren er jo naken

Jeg har den siste tiden blogget noe om coaching. Det vil jeg fortsette å gjøre i dag.

Mange av dem som driver med coaching mener det skiller seg selv vekk fra veiledning, men undertegnete mener at veiledning faktisk bare er en veiledningsmetode på lik linje som andre veiledningsteorier.

Susann Gjerde skriver i boka ”Coaching hva hvorfor hvordan”at en coah kan falle i flere fallgruver. Disse er : Manglende forpliktelser, urealistiske forventninger, forsvar, passiv rolle i coachingsprosessen, spiller ”safe” og manglene involvering av andre. Dermed kan en forstå at det er flere fallgruver en som  coach. Jeg må jo bare si det at jeg synes at er skummelt at en skal kunne gi tilbakemeldinger uten a en har noe ansvar. Dette kan være skummelt. Men en coach skal ikke gi råd med få klienten/kunden ut på en indrereise å finne svarene selv. Finn Thorbjørn Hansen skriver i boka ”At stå i det åbne – dannelse gennem filosofisk undren og nærvær” at filosofen Andres Lindseth mener at et problem med veiledning, coaching, osv. er at det ikke stoppes opp for å lytte til det sagte ord, og at personen ikke får lov til å gjøre inntrykk. I stedet farer en fram med gode ideer og forklaringer (Hansen 2008:131). Dermed kan en forstå at det er utrolig fristene å komme med  forslag til løsning.

Skagen skriver i artikkelen ”Coaching ny livskvalitet eller trøst” at coahutdanning har ingenting å gjøre med sak eller fag områder, men har med kommunikasjonstrening, skal en coach kunne coache på alle områder. Dette mener også John Whitmore i boka ”Coaching på jobben” der han mener at en coach skal ha egenskaper som tålmodighet, objektiv, støttende, god lytter, hurtig oppfattelse, bevissthet, selvinnsikt, oppmerksomhet og god hukommelse. Men egenskaper som teknisk kunnskap, viten, erfaring og autoritet mener han er egenskaper som ikke er nødvendige for en coach.

Gjerde skriver videre i boka ”Coaching hva hvordan hvorfor” at ”veiledning har ikke fokus på følelser, mens følelser er viktig informasjonskilde i coaching.” Jeg har problemer med å tro på denne påstanden fordi for eksempel  Sidsel Tveiten, i boka ”Veiledning –mer enn ord” , fokuserer på relasjonskompetanse i en veiledningsprosess. Jeg kan ikke forstå at en kan bygge relasjoner uten å fokusere på følelser.

Det jeg ser som den største faren med coaching er at ingen tør å komme med kritikk for de er redde for å være for dumme eller uvitende. Dermed vil jeg bare minne dere om barnets ord: Men keiseren er jo naken.