Det klassedelte samfunnet, vil det noen gang forsvinne?

Jeg har bodd mange ulike steder i mitt liv. Det som har gjort sterkest inntrykk på meg er de ulike industristedene jeg har bodd, er at befolkningen er inndelt i klasser. Dette var noe vi vitset om i min ungdom, og da lærerne prøvde å forklare oss det hadde i vanskelig å tro på dette klassedelte samfunnet. Jeg som vokste opp i et nyetablert byggefelt på Sotra, de alle  utgangspunktet var innflyttere. Vi var kanskje det en kan kalle for byggefeltstriler. Alle var stort sett like.

 Men på små industristeder, har en et usynelig skille mellom dem som kommer fra slekter der familiene var bønder, arbeider, funksjonerer, høgere funksjonerer og akademikere.  Klassedeling av befolkningen er ikke noe nytt, Platon delte også befolkningen inni ulike klasser. Platon delte klassene i tre. Klassen for de næringsdrivende, hjelperne og vokterne

Platon hadde et dualistisk menneskesyn, kropp og sjel. Det er kroppen som dør,men sjelen vandrer videre. Sjelen mente han består av fornuft, vilje  og begjær. Det gode liv er å lage en balanse mellom disse elementene. Denne balansen oppnår man ved at fornuften utvikler seg til visdom, vilje mot og begjær til måtehold.

Klassen for de næringsdrivende selvsagt var det viktig at sjelene deres utviklet måtehold. Over denne var hjelperne og deres sjeler skulle utvikle vilje. Disse skulle beskytte statens mot indre og ytre fiender, og sørge for å beskytte lederne. De skulle også sørge for at lederens vilje ble gjennomført. Lederne eller vokterne var den øverste klassen i samfunnet. Deres sjels  oppgave var å utvikle visdom.

Gjennom lang utdanning skulle vokterne utvikle de egenskaper som kreves av dem i samfunnet. Filosofi var et av de viktigste fagene til en vokter, slik at vokterne skulle få den innsikt og ideene for å kunne skape gode borgere og en god stat.

Verken hjelperne  eller vokterne kunne stiftefamilie eller ha fast eiendom, slik at de ikke skulle utvikle egoisme og selvopptatthet. Både kvinner og menn skulle ha lik rett til utdanning, siden de hadde samme fornuft. Kvinner hadde altså adgang til de to øverste klassene.

For undertegnete er denne klassedelingen like fjern som det klasseskilde jeg har opplevd på industristedene jeg har bodd. Men jeg ser ikke bort fra at vi i dag har et like sterkt klasseskilde, nemlig det klasseskilde en har med de utdannete og de uten utdanning. Vi som nå lever i det postmorderne samfunnet, vil det å ha en utdanning være like selvsagt som det å spise hver dag. Jeg tror også det med å videreutdanne seg i ulike fagområder, er framtidens mennesker. Dessverre tror jeg at vi vil alltid vil ha et klassesamfunn. Kanskje ikke ut fra de materielle tingene, men ut fra den visdommen og dannelse utdannelse gir det enkelte menneske.

Altså når noen klasseinndeling forsvinner, vil vi mennesker alltid dele oss inn i nye grupper, og tror vi alltid vil gjøre det som skal til for å tilhøre vår gruppe.

Minner eller historien om vårt levde liv:

Noen mennesker kan reise jorda rundt uten å oppleve noe, men andre kan sitt på trappen å oppleve alt. Eller er det slik at noen ganger kan vi alle sitte på trappen å oppleve alt, eller reise rundt jorden å oppleve ingenting.

Noen av mine mest kjære minner, er de minner jeg kan dele sammen med andre. Disse minnene bringer oss sammen, minnene forteller vår historie. Det å skape historier sammen tror jeg er viktig, både i par forhold, vennskap og i familier. Betydningen av å leve våre liv sammen med andre.

Men andre minner vil vi ikke snakke om, dette er gjerne minner som er små private skatter. Vi  alle har minner vi ikke nevner for andre, men det er klart disse minnene er også betydelig, i å utforme vår historie. Den historien som er med på å skape våre liv. Måten vi tenker tilbake på våre levde liv er faktisk med på å påvirke vårt eget syn på oss selv, om vi har suksess eller fiasko.

Bruk av narraktiver har hatt innflytelse innen mange ulike fagområder som for eksempel: Historie, litteraturvitenskap, sosialantropologi, psykologi, sosiologi, helsevitenskap  og andre fag. Spesielt fag der som mennesket står i fokus er bruk av narraktiver aktuelt. Narraktiver er fortellinger eller historier.

Gjennom våre fortellinger/historier kan vi tolke og gjentolke vår tilværelse, samtidig så formidler vi våre erfaringer. Vi kan gjerne forandre fortellingen om vi ser det i ulike perspektiver, forteller vi i første person eller annen person. Fokuset vårt kan gjerne forandres ut fra hvordan vi forteller vår historie.

Vi forteller  våre historie hele tiden, i pauser på jobben til tilfeldige møter vi har med fremmede. Noen ganger forteller vi for å bygge nettverk eller vi ønsker å skape en allianse med et annet menneske. Alle mennesker liker at andre vil høre på deres historie, og det er klart at vet å høre andre sine fortellinger kan sette våre egne utfordringer i et nytt lys. Kanskje vi burde vært flinkere i hverdagen med å lytte til andres fortellinger? Det er klart at ved å fortelle gjør en seg noe sårbar, men det kan gjerne være godt å vite at ingen har hatt spesielt lette liv. Men noen er mer flinke til å fokusere på det positive, det som gjør dem til vinnere, enn å  tenke tilbake på alt det negative, da ender en bare opp som en bitter person.

Dermed bør vi tenke på dette når noen skal fortelle om deres liv, ha fokuset på det positivet. Slik at vi kan gjøre menneskene rundt oss som vinnere. Alt de har greit på tross av……….., på denne måten tror jeg at vi alle vil få en bedre tilværelse. Hvem teller tapte slag, på seiers dag…….

Det forunderlige samlivet:

Denne uka fikk jeg høre at to bekjente av meg er gått fra hverandre, dette synes jeg bare er trist. Jeg husker da de giftet seg, fordi jeg da fikk en forelesning av en kristen bekjent hvor mer stabilt ekteskapet var som samlivsform.  Dessverre varte ikke ekteskapspakten for dette paret. Da passet de kanskje ikke sammen, enkelt og greit. Ingen skal måtte bo sammen med et menneske en ikke vil bo sammen med. - Så enkelt er det.

Jeg tror ikke samlivsformen påvirker om en vil holde sammen, men at en deler samme oppfatning og ideer om hva et samliv er. Det er klart at hver enkelt har ulike oppfattninger om hva et samliv skal inneholde. Dermed synes jeg at det er vanskelig å kritisere voksne mennesker som velger å flytte fra hverandre.

Dette er blant annet grunnen til at jeg personlig er tvilsom til samlivskurs. Vel, samlivskurs kan være bra for par som er sikker og har tro på forholdet. Min mann var på et samlivskurs i barnehagen, der  lærte de  om kommunikasjon. Dette kurset hadde vi stor nytte av, med at vi fremdeles referer og ler av det de lærte der. 

Blant annet skulle en tenke på hvordan kommunikasjonen en har hjemme, dette er sikkert viktig, men er ikke dette å blande seg inn i livene til andre. Noen vil kunne oppfatte dette som noe som er rett og noe som er galt, men verden er ikke bare rett og galt eller svart/hvit. Jeg tror at dette kan faktisk skape problemer for enkelte.

Som den tyske filosofen Achenbach sier: ”Når man kommer til meg, får de med meg å gjøre”. Dette gjelder jo selvsagt også samliv. Den vi velger å bo sammen med, får man med oss å gjøre. Siden samliv er en rasjonell handlig, er det ikke bare opp til den enkelte om samlivet fungerer, men det samspillet som skjer når mennesker er sammen. Dette samspillet tviler jeg på kan lærers eller blir sterkere på grunn av et ekteskap. Jeg tror det er noe mer grunnleggende, rett og slett om en deler de samme oppfatningene og at en er villig til å ha med den andre parten å gjøre.

Jeg har også lurt på hvem som underviser på samlivskursene: Er det psykologer? Eller andre terapeuter? Er det noen som vil tjene penger? Er det de som har flere samliv bak seg? Eller er det slike som mine foreldre som har snart vært gifte i 50 år? Hvem er ekspertene på samliv?  

Fremmer egoisme lykke?

For en tid siden tok jeg noen bilder av jentene oss en fotokjede. Jeg bestilte bilder, og betalte ved bestilling. Det var for å få noen rabatter jeg betalt   med bestilling. En uke gikk, da fikk jeg vite at de hadde gått konkurs. Først ble jeg sinna, deretter ble jeg fortvilet. Jeg følte meg rett  og slett lurt. La igjen en haug meldinger på svareren deres, og sendte en haug med e-post. I går fikk jeg en SMS av de som hadde overtatt konkursboet. Jeg kan nå komme å hente bildene. Først ble jeg glad, deretter glad. Tenk at  nå skal få hente bildene mine.  Jeg må jo si at jeg er imponert over de som overtok konkursboet. Jeg synes altså at de handlet rett, i forhold til meg som kunde.

Dygd og rett handling mente Sokrates, fører til lykke. Dygd er et begrep som ifølge dygdsetikken knyttet til tekniske ferdigheter, men å ha en moralsk dygd betyr ikke å være flink til eller behersker en bestemt virksomhet.  Av dette kan en forstå hvor viktig det er å handle rett. Altså mente altså at rett handling fører til lykke.  Med dette kan en tolke at det å gjøre rett er en egoistiskhandling siden det gjør oss lykkelige. Men viss det gjør dem som overtok konkursboet lykkelig å gi meg bildene, må de bare gjøre det.   Sokratisk viste med dette at moral kan ha et egoistisk ansikt.

I psykologisk egoisme er en teori om menneskets faktiske motivasjon. Altså menneskes handling er styrt av å oppnå fordeler, og dette motiverer til handling. Det er jo klart at vår egen egoisme er et motiv for utvikling, det å kunne oppnå personlige goder. Detteselvsagt gjelde både ytre og indre motivasjon.

I mine ører klinger ordet egoisme negativ, men er det nødvendigvis det? I følge Inge Bø og Lars Helle i boka ”Pedagogisk ordbok” er det å være egosentrisitet: ” selvopptatthet, sinnelag som kretser om det egen jegs  tilstand og interesse”. Dette er jo bare negativt.   Hvis vår egoisme medfører at vi gjør det rette eller at det motiverer oss er det positivt.  Dermed kan jeg ikke forstå at en blir et bedre menneske av å kunne være  egoistisk, og en vil også kunne bli lykkelig av å handle rett.

Broen:

Folk er alltid mer enn det du ser, og ofte helt ulike enn det du tror. Jeg for eksempel er et av de mest sjenerte menneskene jeg kjenner. De fleste som kjenner meg vil nok ikke tro meg når jeg sier dette.   Under den åpne overflaten, har jeg et lukket indre liv. Dette tror jeg alle har. Vi alle forandrer oss ut fra de rollene vi har i øyeblikket, og vi tar gjerne på oss  de rollene som mangler i de ulike settingene.  Vi glir ut og inn av roller ut fra hvilken status vi har for øyeblikket. Dette gjør vi uten noe spesielt problem  fordi de fleste har en hvis omstillingskompetanse.

Når jeg ser på tv-serien ”Broen” ser vi en politidame helt uten empati for andre mennesker. Tilsynelatende virker hun  utrolig vellykket.  Pen, god jobb, dyktig i jobben, men mangler alt av mellommenneskelig forståelse.  Dette viser de i serien er et problem, hvordan hun angriper andre og hvordan hun fungerer sammen med kollegaer. Det er henne jeg synes som gjør serien spennende, hvordan hun reagerer på de ulike settingene.  De setter fingeren på et problem i samfunnet, det må være jobber for dem som sliter sosialt. Vi lever i et samfunn der vi skal ha god utdanning, være dyktige i jobben,  vi skal være kule og morsomme å være sammen med og vi skal ha en omstillingskompetanse.    

Bør ikke mennesker som ikke inne har alle disse ulike egenskapene også kunne fungere i et yrkesliv. Vi lever i dag i et samfunn som gir oss goder hvis vi ikke fungerer, men ønsker ikke de fleste å bidra. Jeg må bare si det jeg synes at denne serien setter en person på et problem i samfunnet i dag. Ved å ha et inkluderende arbeidsliv, mener jeg kunne vært med på å berike hverdagen til den enkelte. Folk er jo alltid mer enn det du ser, og dette er viktig å huske på når vi treffer andre.

Navigere i kaos

Noen ganger når jeg tenker på mine søte små jenter blir jeg urolig for deres egen framtid. De vil ikke ha den samme friheten som vi hadde. Vi som vokse opp i paradiset, hele sommeren lå vi i telt med venner i Blomkålskogen, og dagene brukte vi ute på sjøen i båt. Det var en utrolig frihet, uten voksen innblanding. Men samtidig hadde vi stabile voksne mennesker i nærheten vi kunne få hjelp av viss vi trengte det. Vi hadde mange voksne rundt oss, faktisk hadde vi hele nabolaget,  som ikke var redde for å korrigere oss eller kjefte på oss.  Hverdagen vår kunne altså være for det meste bare kaos, og lite organisert, men vi hadde et lite sikkerhetsnett.

Vi lever nå i en overgangstid der valgene ikke lenger blir påvirket av den sosiale og kulturelle setting. Vi er altså ikke født inni tunge strukturer. De unge menneskene skal navigere seg inni den nye verden. Friheten til enkelt menneske påvirker også usikkerheten av å velge. Siden å velge er også å tape flere muligheter, og dermed kan valg også være å drepe muligheter og/eller håp for framtiden.

I dagens samfunn der unge mennesker skal navigere seg i består av blant annet to viktige perspektiver samfunnetsvalgbarhet  og salgbarheten. Det vil alltid være folk der ute som vil selge sine egen skoletilbud til ungemennesker. I denne jungelen av tilbud blir det selvsagt nesten umulig å vite om en har gjort de rette valg. Dermed kan det lett oppstå kaos. Etter min mening er kaos bedre enn sikkerhet.  

Men vi lever i en verden der sikkerhet er noe av det eneste saliggjørende.  Som vi alle vet heter sikkerhet sinecure på engelsk. Ordet består av sine som betyr uten, og care som betyr omsorg. Med andre ord kan dette ordet oversettes til uten omsorg eller likegyldighet. Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet. Hvis sikkerhetsbehovet til den enkelte og til samfunnet blir stor vil blant annet kreativitet bli skummelt, og da vil vi ikke greie å utvikle oss i framtiden. Derfor mener jeg at kaos kan være bra, og utviklende, framfor å utvikle et samfunn som bare er sikkert. Sikkerheten er altså en større fare enn kaos.

Jeg mener også at en av skolens framtidsoppgaver er å veilede unge mennesker inni  framtidenssamfunn. Dermed blir det nødvendig med lærere som har en kompetanse innen veiledning, og det å lære de unge å navigere i framtidens valg og kaos.  Det å kunne erkjenne at samfunnetsvalgmuligheter  og salgbarheten er bra, men det krever at vi behersker den nye verden.

Ledelse og retoriske ferdigheter :

De mest betydelige lederne gjennom tidene har hatt to vesentlige egenskaper felles, de har vært gode talere og lærere (Skogstad 2002:413). En lærer må ha greie på organisasjonens verdier, og må kunne formidle disse. Slik at medarbeiderne forstår innholdet, og ut fra egen vilje lever verdiene i praksis. For å være en taler, må en ha noen å tale til, forme talen å tydeliggjøre budskapet, for eksempel med en historie, med humor og/eller med å lese eller henvise til et kjent stykke poesi. En tale må ha musikalitet i seg, og være en samtale til tilhørerne. Å tale er ikke den kommunikasjonsformen som hverdagen til en leder består mest av, det er nemlig hverdagskommunikasjonen som for eksempel småprat med medarbeidere.  Hverdagskommunikasjonen kan en dele inn i den formelle og uformelle kommunikasjonen, og hvis ikke dette samsvarer oppstår det utydelighet, som igjen kan føre til mangel på troverdighet.

En kan si at ledelse er en kunstart, og kunsten består av å forme organisasjonen (Skogstad m.fl. 2002:401). Både organisasjonen målrettete virksomhet, organisasjonens psykososiale miljø og kulturutvikling i organisasjonen. Ledelse handler blant annet om hvordan ledere samspillet med de ledete, og hvordan de ledete handler seg imellom. De mellommenneskelige forhold på en arbeidsplass påvirker helsen til medarbeiderne.

Det er altså god økonomi å sørge for at relasjonene mellom medarbeiderne er gode. En arbeidsplass må fornye seg både faglig og menneskelig over tid (Skogstad m.fl. 2002:405). Ledelse skjer i samhandling med andre, og er et relasjonelt begrep. Den menneskelige fornyelsen er viktig fordi alle bør ha noe nytt å si, for eksempel en ny historie, nye morsomheter og lignede, dette er for å inspirere fellesskapet. Organisasjonen og ledelsen må legge til rette for den enkelte personlige utvikling, både faglig, menneskelig og samarbeidsutvikling. Samarbeidsutvikling kan en forstå som fagligsamarbeid eller som samværsutvikling. Begrepet samværsutvikling har med å gjøre hvordan trivselen er på arbeidsplassen, for eksempel hvilken aktelse og hvordan medarbeiderne kommuniserer med hverandre. Det er vesentlig at lederen forstår styrken i fellesskapsfølelsen, med å bedre kommunikasjonen til den enkelte medarbeider, som igjen øker hans/hennes samarbeidsevne. Dette er med på å bygge og vedlikeholde gode relasjoner mellom ledelse og medarbeidere. Det bærende elementet i alle organisasjoner er samtaler (Skogstad m.fl. 2002:420). Siden samtaler fungerer både som relasjon bygging og/eller vedlikeholding og som informasjonskanal. Å være leder varierer i roller og arbeidsoppgaver, det to forskjellige yrker å være rektor eller avdelingssykepleier. Noe vil de sannsynligvis ha felles, de har begge ansvar for andres arbeid, de har mandat for å gjøre noe på vegne av organisasjonen og de utfører viktige funksjoner for hele organisasjonen (Strand 2001:11). Andre fellesnevnere i arbeidsdagen til en leder er at det er komplisert å planlegge arbeidsdagen og mangel på tid til nødvendig gjennomtenkning. Dagene går med til uformelle og formelle møter. På grunn av dette bruker lederen mye av sin arbeidsdag til å snakke. Hvordan lederen kommuniser påvirker blant annet troverdigheten og tilliten de ledete føler ovenfor lederen. Dermed blir språket til lederen en viktig del av ledelsen  hans/hennes. 

Å bruke retoriske virkemidler er ofte nødvendig for å motivere og engasjere mottakeren (Skogstad m.fl. 2002:416). Lederen må være bevisst det retoriske, og bruke det bevisst når de skal motivere og engasjere medarbeiderne. For å kunne beherske dette virkemiddelet må en kunne mer enn bare faget. Med et stort interessefelt, har en sjanse for å se flere muligheter. Hvis lederen har en ensporet utdanning og interesser vil dette være kreativt dempende på organisasjonen.  Flere forskere mener at man holder på å ødelegge språket med at kildene til språkligutvikling er fjernsyn og video, informasjonsteknologi og fagutdannelse (Skogstad m.fl. 2002:416). Bruk av mange vanskelige faguttrykk kan føre til avstand mellom leder og ledet. Sokrates brukte ingen vanskelige akademiske faguttrykk, han snakket samme språk som samtaleparten (Svare m.fl. 2004:83).  På grunn av språkødeleggelsen blir de tradisjonelle språkutviklerne viktigere enn før, eksempel på dette er litteratur, historier, eventyr, kunst og musikk (Skogstad m.fl. 2002:416). Utdanning og trening i talekunst var en selvfølgelig for alle som skulle opptre offentlig i den greske og romerske oldtiden (Skogstad m.fl. 2002:416). Disse seminarene ble innledet av at deltakerne spilte en melodi på fløyte eller lyre. I dag er det flere norske bedrifter som har kulturtiltak for medarbeiderne, blant annet kan de ha kunstklubb, revygrupper og kor. Dette viser at ledelsen har forstått at utviklingen av hele mennesket er viktig for organisasjonen.  Tradisjonelt er ikke talekunst og musikk en del av lederutdannelsen i Norge, men musikalitet, kunstinteresse og litraturinteresse vil ha en positiv innflytelse på lederens språkutvikling og personligutvikling.  

Språk skaper en virkelighet. En leders oppgave er å få medarbeiderne til å tyde og oppfatte opplevelser og begivenheter på måter som er forenlig med organisasjonens mål (Colbjørnsen 2004:116). Lederen må informere de ledete om hva som skjer i organisasjonen. På denne måten for lederen være med på å forme virkelighetsoppfattelsen i virksomheten. 

Ved å ha god informasjonsflyt til medarbeiderne, vil en redusere usikkerheten, og dermed redusere løspraten i organisasjonen. Den mest brukte kulturpåvirkningsmetoden er å informere medarbeiderne. Fortellinger og historier formes av at en setter ord på hendelser og opplevelser (Svare m.fl. 2004:66). Dette kalles for narrativ teori. Hvordan en former fortellingen påvirker forståelsen av virkeligheten, og dette bør en bruke når en vil påvirke medarbeiderne. Lederen må være oppmerksom på fortellingens makt, og bruke dette bevisst når han/hun skal presentere verdiene for medarbeiderne. På denne måten kan han/hun forme virkelighetsoppfattelsen til medarbeiderne, slik at holdningen praktiseres i det daglige arbeide. Bruke fortellingens makt for å utvikle den enkelte medarbeideres samværsevnen. Lage normer for samvær gjennom historiefortelling.