Kunsten å kunne være personlig, men ikke privat

Min hverdag består av tre hoveddeler: Familie, jobb og studier. Vel, jeg burde jo vært ferdig med studiene for lenge siden, jeg har jo over 600 studiepoeng. Sannheten er at jeg har bestemt å slutte å studere når jeg fyller 50 år. Det gruer jeg meg til.  

Det er klart at med å benytte seg av den nye teknologien gjør det mye lettere å studere, men samtidig krever samfunnet at en henger med, og fornyer sin kunnskap. Nå krever arbeidslivet at en hele tiden er i en hvis akademiskutvikling. Samtidig er dette en kapital som ikke kan deles, men en type kapital som bare er min. Studier er noe av det som bare er mitt.

Vi alle mennesker lever ulike liv, en måte å dele inn de ulike livene på er indre og ytre liv. Mitt ytre liv er det livet jeg lever i relasjoner med andre. Vi mennesker er jo sosiale av natur, og vil alltid ha et liv der vi samhandler med andre. Vi bygger våre liv rundt de sosiale relasjonene vi ønsker å ha. Mange av de valgene vi tar vil påvirke de sosiale relasjonene vi kan få innpass i.

Som en høgt utdannet kvinne vet jeg at det er miljøer som jeg vil ha problemer med å finne meg til rette i. Andre miljøer vil jeg skli rett inni, og jeg vil møte mennesker som respekterer meg for den jeg er.

Mitt indre liv er faktisk veldig viktig for meg. Andre som kjenner meg godt vil kanskje se det som min melankoli, da liker jeg å sitte å holde på med ting for meg selv, for eksempel høre på radioen, lese, skrive eller bare å se ut i luften uten å gjøre noe. Alle sier at vi skal være så fordømt åpne, men vi alle har et lite rom som er kun vår egen. I dette innersterommet vil alltid bare være vårt.

En skolesituasjon har tradisjonelt vært et sted der en bygger sosiale relasjoner. Der en på grunn av studiene blir tvunget til å ha en sosialrelasjon. Mange av disse sosialerelasjonene varer livet ut. En er med i et felleskap som studenter, og som studenter kreves det mye av en, både sosialt og faglig. Som et kjedelig familieperson har jeg ikke noe behov for å sitt på pub med mine studievenner, men jeg har behov for å ha kontakt med andre som studerer det samme som meg.

Når en er nettstudent skulle en trodd at en ikke opplever dette fellesskapet. For min del opplever jeg noe av dette fellesskapet gjennom blant annet en facebookgruppe. Denne gruppen for jeg dekket mye av mine sosiale behov i studiet. Mennesker trenger mennesker for å kunne funger maksimalt.

Sosialemedier er med på å åpne det indre livet vårt litt mer for omverden, vi tør å ta mennesker mer inn i våre innerste liv. Dette kan være med på å gjøre samfunnet til et bedre å rausere sted å være.  De nye sosialemedier er viktig tror jeg for å få til det nye åpne samfunn, der en trekker flere inni sitt liv. Ikke bare den overflatiske, men det menneske en virkelig er. Mennesker er alltid mere enn det en ser de er, og i det nye åpnesamfunnet vil kunsten til å være åpen viktig. Det å kunne være personlig, men ikke privat.

Vi utrolig greier det umulige:

I går sa toåringen at hun var bare glad i seg selv. Dette synes jeg er helt fantastisk. Det er klart en må være glad seg selv, for å ha evnen til å bry seg om andre. Det er denne tryggheten på seg selv i tidlig alder, som kan være med på å bygge en opp når en blir voksen. For hvis ikke en tror på seg selv, hvorfor skal andre gjøre det? Med dette kan en forstå at å bygge selvtillitt hos barn er en av de viktigste oppgavene vi har som foreldre.

Jeg håper at mine barn for utviklet seg til mennesker med en høg utviklet indre trygghet. Den tryggheten til å gi blaffen i hva såkalte eksterter mener og sier. Ikke se problemer og det umulige, men se mulighetene. En velger selv hva en vil, og hvordan en vil leve eget liv. Det å kunne bli modige nok til å bestemme seg for uoppnåelige mål, og deretter greie det eller at de har evnen til å forsøke.  

Livet består av å sette seg delmål, det å kunne oppnå enkle mål, etter hvert settes delmålene opp i et system å en har greid et større delmål. Det store målet vi har bestemt oss for vil alltid være nærmere og nærmere. Den dagen kommer å målet er oppnådd, trenger en ikke å føle den gleden en ville ha trodd. For nå har det utviklet seg nye måloppnåelse en ønsker. Der med begynner en på nytt med nye delmål, for å oppnå målet. Det hele begynner med å sette seg mål, det å vite hvordan en vil ha det i framtiden. Ha kontroll over eget liv. 

Livet er noe den enkelte kontrollerer med å gjøre valg, noen valg kan være vanskeligere å gjennomføre fordi de kortsiktige konsekvensene kan virke store. Det er  klart at vi kan bli truet til å gjøre valg, vi ikke vil gjøre.

Spesielt kan mennesker som vi er glade i få oss til å gjøre valg vi ikke har lyst til, og som vi vet er feil, som kan forringe livet vårt. Vi har alle fått tildelt et liv, og det er viktig at vi ikke ødelegger det med å gjøre valg som vi engelig ikke vil.  

Det er lett å bli bitter å skylde inn på alle andre at livet ble som det ble. Vi alle har ansvar å sitte igjen med bitterheten i oss, og bitterhet er også noe som vi velger selv å ha. Jeg forstår at det kan føles bittert når de en er glad i tvinger en til å ta viktige valg en ikke vil.

Jeg tror det er den grunnleggen selvtilliten og tryggheten, som kan få som et lite barn, er den som for oss utrolige til å greie det umulige. Noe av det jeg viktigste jeg prøver å lære mine to små er at livene deres er deres liv, og det er de som må ta valgene selv. Jeg håper selvsagt at mine utrolige barn skal greie det umulige her i livet.

Den magiske klossen LEGO

Denne dagen har begynt tidlig med å leke med LEGO sammen med minsten. Vi koste oss sammen meg å bygge og bygge. Etter hvert trakk jeg meg tilbake, og hun fortsatte å bygge. Resten av familien sover nå, og jeg kan gi all min oppmerksomhet til minsten.

LEGO er en fantastisk oppfinnelse, det kan stimulere barnas evner til å tenke kreativt, men samtidig har LEGOen  sine begrensinger. Det er jo slik livet er tankene våre er frie, og vi kan tenke ut mange ulike og lure tanker, men skal vi kunne gjøre noe med de vi alltid ha rammene rundt som kan begrense våre tanker til å bli virkelige.

Jeg lurer på om den danske snekkeren Ole Kirk Christensen viste hva han hadde funnet opp inne på hans snekkerverksted i Billund. Det begynte som treklosser i 1920, og har selvsagt utviklet seg videre til den LEGOen vi kjenner i dag. Jeg lurer på om han forsto hvilken fantastisk oppfinnelse han hadde gjort denne dagen. De valgene han gjorde den dagen, har påvirket barndommen til mange.

Mine små jenter vil vel påstå at Prinsesse LEGO er den beste LEGOen. Andre vil kanskje påstå at andre typer LEGO er de beste, men mine små piker er ikke i tvil. Samtidig kombinerer de lastebil og annen LEGO, mens de leker med Prinsesse LEGO. Dermed blir det ikke så kjønnsbestemt som det tilsynelatende kan virke.  For eksempel Askepott LEGO figuren sitter nå lastebilen, og Hello Kitty figuren sitter i prinsessevognen, her gjelder ingen regler. Barna mine lager seg små historier, og leker med figurene som det er små dukker.

Med dette kan en forstå at dette er sunne leker som stimulerer til bygging, deretter å leke og fortelle historier. Barna kan bruke hele sin fantasi, og i deres fantasi er fri for begrensninger. Dette mener jeg kan stimulere til ny tenkning senere i livet.

Det som er så fantastisk med LEGO er at det er i endring, og LEGO har også hatt evnen til å forandre  seg. De har også ulike typer LEGO klosser, slik alle barn kan finne en LEGO som passer for dem. I LEGO verden er plastic fantastic, og vi elsker disse klossene i plast. Disse klossene som er magiske når barn for bestemme.

Må en ha opplevd helvete, for å kunne forstå når en er i himmelen?

Vi alle vil være vellykkete. Det å kunne framstå som en vellykket person er vel viktig for de fleste. Men hva det vil si å være vellykket varierer ut fra hvor en befinner seg i live, og hvilke realiteter en befinner seg i.

Da jeg for mange års siden opererte ryggen, opplevde jeg at toppen av det å være vellykket, var å gjennomføre et do besøk på egenhånd. Denne fantastiske følelsen kunne jeg ikke snakke om til noe, siden jeg visste at mine venner ikke hadde disse referansene til å kunne forstå.

I dag føler jeg meg ikke vellykket de dagene kroppen min sier nei til det jeg vil. For noen dager siden måtte jeg takke nei til en sosialsamling, fordi kroppen min sa nei, men å gi meg kikk i ryggen og hodepine.

I dag er jeg medlem i klubben, vi som har over 600 hundre studiepoeng, målet er vel å bli medlem i den eksklusive klubben vi som har mer enn 1000 studiepoeng.  Allikevel føler jeg et sterkt behov for å lære nye fag, eller spesialisere meg i fag som jeg har. Noen ganger lurer jeg på om jeg prøver med å ta fag å få den fantastiske følelsen av vellykket, med å ta fag. Drømmen om å oppleve himmelen.

Jeg vet at toppen av lykke er å kunne gå på do uten hjelp, men jeg stresser i veg for å få tilbake denne følelsen av det å være vellykket. Noen ganger føler jeg at jeg må se meg omkring å se på livet mitt. Det å forstå at det ikke er de store tingene i livet som gjør at en føler seg vellykket, men hvor en befinner seg. Dermed kan et do besøk kan være en like stor prestasjon som å vinne et verdensmesterskap.

Jo da, jeg er en vellykket person, god jobb og god utdannelse. Jeg har også en fin familie, og barna mine er glade og fornøgde. I nettverket rundt meg har jeg personer som jeg kan føle støtte og hjelp av. Jeg har et fantastisk sikkerhetsnett rundt som er villig til å ta imot meg, når jeg faller. Dette er jeg takknemlig for. Men jeg føler meg ikke til daglig som en spesielt vellykket person.

Jødinnen Hannah Arendt (1906-1975) delte inn menneskelig handling tre kategorier i hovedverket sitt Vita Activa. Disse tre er: Det biologiske, arbeidet, i denne kategorien er en ufri, produksjon, lage tingen, i denne kategorien er en ufri og handling, refleksjon, samhandling, i denne er en fri. I arbeidet trenger en ikke andres menneskers nærvær (Arendt 1996:41). Det er bare handling som aktivitet som er avhengig av andre menneskers nærvær. Det er i kontrast med andre mennesker at en finner seg selv. Mennesker utvikler seg i kontakt med andre på grunn av ulikhetene. Videre forstår jeg henne med at hun mente at smerte var en del av livet. Livet for Hannah Arendt var altså ikke et eventyrland eller et Disnyland, men et sted hvor det var smerte. Derfor kan man si at sårhet og smerte er noe allmennmenneskelig.

Med dette kan en tolke at en må kunne ha følt smerte og sårbarhet for å kunne føle vellykkethet. Må en da ha vært i helvete for å kunne forstå når en er i himmelen? Dette er jeg veldig usikker på, men jeg tror opplevelsen her og nå er påvirket av hvor en befinner seg i livet. Jeg tror at dette er et av de spørsmålene en ikke kan finne svar på. Men jeg mener at hvordan en oppnår det vellykkete vil påvirke følelsen av å være i himmelen.

Er det flerkulturelle en styrke eller en byrde?

Jeg har den siste tiden vært opptatt av mellommenneskelige problemer. Problemer som oppstår på grunn av ulike kultur bakgrunn. Det å kunne lese og forstå hverandre, burde kanskje vært riktig, men jeg vet ikke om det er rett. Jeg synes ikke at det er feil at vi nordmenn krever at vi skal ta vare på det som er godt og verdifullt i det norske samfunnet.

Det er klart vi trenger innslag av flere kulturer, men vi som nordmenn må også kunne stå for de verdiene som er viktig for oss nordmenn. For meg personlig er en av de viktigste verdiene i det norske arbeidslivet er vår usnobbete måte å være på. Det at ulike mennesker kan sitte seg ned i felleskap å diskutere seg fra til en løsning, der alle bidrar på lik linje, med sin kunnskap. Dette gjør at en blir avhengig av å løse problemet sammen.

Når flere løser problemene sammen, krever det at en faktisk har innsikt i faget, og tenker kritisk. Det er klart en skal ha aktelse for alles kunnskap, men noen har mer kunnskap innen enkelte fagfelt, enn andre. Denne kunnskapen som de har brukt flere år på å tilegne seg skal en ha aktelse for. Den kunnskapen en har fordi en har studert i flere år, ikke for det en tilfeldigvis har en sjefstilling.

  

Vi nordmenn er oppdratt til å være veldig selvstendige og allsidige, men er dette selvsagt i alle kulturer? Jeg lurer på om det er grunnen til at vi jobbet oss fram fra å være et Europas fattigste til å være Europas rikeste land.    Siden vi alle er et folk som nedstammer av fattigdom, gjør at vi ikke står med lua i hånden for sjefen. Sjefen skal være en av gutta, og dermed mangler vi den respekten for sjefen som de har i mange andre land.

Lojaliteten bygger på tillitt, og ikke på frykt. I Norge som er et land som er et land der en har for lite arbeidskraft, bør en ta vare på de lojale medarbeiderne en har. Men jeg tror at vi frie kunnskapsrike medarbeidere kan være skremmende for mennesker som kommer fra kulturer som bygger på frykt. Der en lett kan kvitte seg med mennesker, og erstatte de med nye. Det er nemlig ikke selvsagt at å blande ulike mennesker med forskjellige kulturer, fremmer det beste i medarbeiderne. Kanskje det krever mer av den enkelte medarbeider?  

Jeg tror at det nye kunnskapsbaserte arbeidslivet, der medarbeiderne er kanskje mer kvalifiserte enn sjefen, er avhengig av en type sjef som lar medarbeiderne slippe til. Den type sjef som viser tillitt, framfor kontroll, men tillitt er noe en må jobbe for å få. Jeg tror den norskemodellen, der PHD i kjemi og laboranten jobber sammen, for å løse problemet, er den ideelle. Det å kunne forstå at ulik kunnskap er en av de største verdiene en har i en organisasjon, fram for personlig vinning.

  

Dermed kan en stille det spørsmålet vi alle har problemer med å stille: Er det flerkulturelle en styrke eller en byrde?  Svaret er enkelt ja, men det krever at en kan tilpasse seg den nye tid, i et kunnskapsbasert samfunn. I dette samfunnet tror jeg aktelse for hverandre er svaret, siden aktelse kan få oss mennesker til å blomster, og mangel på aktelse fører til at vi visner.