Ikke ta fra meg allværsjakken

Vi er som samfunn så utrolig opptatt av frihet, vi alle skal kunne gjøre egne selvstendige valg. Men allikevel ser vi nesten like ut i klesstilen. Noen av oss har i perioder i livet trodd at vi har vært spesielle, men vi var nok like vår stil ikoner. Vi sender ut signaler med klær, med henblikk på den vi ønsker å være. 

Personlig har jeg vært igjennom flere still skifter i løpet av mitt liv. Jeg begynte ungdomstiden med å være sossete, med dyre merkeklær.  Etter dette gikk jeg inn i en frikete periode, deretter normalt kledd og nå går jeg kledd i dyre klær som er økologiske og ikke laget av barnehender. Klærne jeg nå  bruker ser ikke dyre ut, men de som vet de vet. 

Men  jeg som alle andre nordmenn bruker til daglig det uoffisielle nasjonal plagget, nemlig allværsjakken. Denne jakketypen alle nordmenn bruker uansett, hvilken stil de normalt har, buker vi alle allværsjakken. 

Jeg har ofte forestilt meg hvis vi som nordmenn hadde reist i til et i et større antall til et land, for eksempel  Akirema ,  og befolkningen der hadde nektet oss å bruke allværsjakken. Da hadde nok vi produsert.  Tenke å nekte oss å bruke allværsjakken, det går ikke, men vi vil bruke den uansett. Kampen for allværsjakken. 

 Befolkningen i  Akirema hadde nok tatt avstand fra bruk av allværsjakken, og den offentlige debatt hadde handlet om typer allværsjakker. Noen typer allværsjakker var nemlig mer akseptert enn andre.  Noen mente at det var greit nok å bruke allværsjakker, bare jakkene så ut som vanlige jakker/kåper.

Det ble snakket om hvor utrolig opptatt av været denne gruppen av befolkningen er, at de uniformerte seg med allværsjakker. Denne jakke typen ble sett for å være undertrykkende, og var noen en ble tvunget til å gå med. Det ble selvsagt forbud i å bruke allværsjakke på Akirema sin nasjonaldag.

Nei, dette ble bare tull og tøys, nå skal jeg snart gå ut med min allværsjakke, og treffe andre som også går rundt i dette  uoffisielle  nasjonalplagget.

Såkalte eksperter gir råd, velger det vi som passer oss

Problemer er alle eksperter som gir konkrete råd slik at vi skal kunne takle hverdagen. Alle hverdagens utfordringer. Vi er alle opptatt av å mestre hverdagen, og vi søker råd. 

Jeg har noen venner av meg som ble henvist til helsesøster på grunn problemer med datteren. Helsesøster kom da med konkrete råd ovenfor foreldrene, som de visste at de ikke kom til å gjennomføre, fordi rådene passet ikke i deres liv. Det var nemlig ingen spørsmål angående deres samliv. Helsesøster mente jo det godt,  og hun ville nok gi dem empowerment som foreldre.  Men hva vet denne helsesøsteren om samliv, som ikke greier selv å leve i et forhold. 

En uheldig side ved veiledning er at den kan anta form som et forhør eller et intervju. Finn Thorbjørn Hansen henviser til Anders Lindseth, som mener at problemer med veiledning, coaching, terapi osv. er at det ikke stoppes opp for å lytte til det som blir sagt, og at personen som veiledes ikke får lov til å gjøre inntrykk. I stedet farer veilederen fram med såkalt gode ideer og forklaringer (Hansen 2008:131). Dette kan tolkes som at en bør tenke gjennom Peavys ord om at de som veiledes selv skal finne ut av livene sine. Jeg synes dette kan være vanskelig å etterleve i praksis. I en veiledning kan det være vanskelig ikke å bli opptatt av resultater. Det er lettere å se for seg en løsning og komme med gode ideer og forklaringer, enn det er å lytte til det som blir sagt.

Empowerment er et mål, en metode og en pedagogisk, sosial og helsefremmende strategi . Empowerment retter seg direkte mot manglende kontroll over eget liv og involverer individer, grupper og lokalsamfunn. Brukerne blir subjekter i tilegnelsen av lærdom, og ikke objekter for lærerens kunnskap. Det å få kvinnene til å gå fra å være ofre og maktesløse til å bli aktivt handlende selvstendige individer som kan ta egne reflekterte valg, er viktig. Tveiten beskriver fraværet av empowerment som reell eller innbilt maktesløshet, som lært hjelpesløshet, fremmedgjøring og opplevelsen av å ikke ha kontroll over eget liv.  

 En empowermentprosess er veiledning et viktig hjelpemiddel, og det kreves at veilederen har en inngående kunnskap om slike prosesser (Tveiten 2007). Veiledning er en lærings- og dannelsesprosess der veilederen stiller med en ”verktøykasse” som inneholder relasjonelle kunnskaper og teknikker som skal få de veiledede til å tenke over egne liv. Den veiledningsmetodikken jeg for eksempel ville ha brukt, er den psykodynamiske. Peavy definerte formålet med sin psykodynamiske veiledning som:

”Vejledning giver en person mulighed for at undersøke betydningerne i hans eller hennes nuværende liv og på den måde komme i gang med å finne nye veje” (Peavy 2005:111)

I psykodynamisk veiledningsstrategi skal en utvikle reflekterende, dialogbaserte feedback-prosesser. I psykodynamisk perspektiv læres det gjennom interpersonlig handling og kommunikasjon , der veilederen skal fungere som en guide. Peavy mener at veilederen skal starte en introduksjon og skape trygghet. Veilederen skal tilpasse læringsaktivitetene til deltakernes kompetansenivå. En skal etablere et møtemiljø hvor en ikke blir forstyrret, og hvor deltakerne kan være private. En skal være lyttende og styrke ideen om at det å hjelpe andre, er verdifullt. Hun skal være et forbilde i forhold til den dialogiske kommunikasjonen. Til slutt skal veilederen presentere flere alternativer, som øker kompetansen, styrker selvidentiteten og selvverdet. Alternativene framkaller også nyttig viten og data, og gir tid til refleksjon om læringserfaringer og dialog.

Fortid er fortid

De siste dagene har jeg bruk til å reflektere og huske episoder i barndommen. Disse episodene har jeg drøftet sammen  noen venninner fra denne epoken i livet.  Det har vært rart å føle på barndommens følelser.  

Det kom noen beskyldninger fra en gammel bekjent, derfor tok vi kontakt med andre fra denne tiden, for å få klargjort hva som skjedde.   Det merkelige noen av oss har så utrolig lik meninger om hva som skjedde denne tiden. Her er det to helt ulike fortellinger.  Hva som er sannheten avhenger av hvem du spør. 

Vi alle er sikkert påvirket av de ulike livene vi har levd, og det er klart at våre oppfattinger påvirkes av hvem vi er her og nå.

Personlig ville jeg aldri knagget med fortiden, det som er gjort er gjort, og framtiden er framtiden. Det kommer ikke noe godt ut av å gi andre skyllen, fordi en fikk motstand.  Det er klart en ikke kan  gjøre noe med det som skjedde for over 30 år siden. Noen ganger bør en holde kjeft å la livet gå videre.

En vet jo aldri den andre part sine synspunkter, og dette kan være med på å drepe den livsløgnen, en har trodd på i alle år.  Den kloke tier, hvis en ikke er villig til å revurdere sin egen livsløgn.

Det er klart det er vanskelig å få beskjed om at en har vært med på å ødelegge en annen sin barndom.  

 Da lurer jeg personlig på om vedkommende forstår beskyldningenes kraft.  Det kan jo ha vært andre ting i personens barndom som heller ikke har vært positivt, slik som foreldrenes skillsmisse. Men det er klart det er lettere å legge skylden på andre og fremmede personer.  

Slik jeg husker vedkommende var han/hun ekspert på å komme med sårende kommentarer, og manglet all form for empati.  At vedkommende fikk gjennomgå kom av nettopp mangelen på empati, og at vi ble krenket og såret. Men jeg har aldri båret noen som helst sinne ovenfor denne personen, men i de siste dagene har episodene blitt husket.   Vedkommende var kanskje ikke den mest sympatiske personen, men jeg håper jo at vedkommende har utviklet seg med årene.  

  

Personlig hadde jeg også det tøft i min barndom, men jeg ville aldri brukt tid på å vært bitter på den som har vært drittsekker mot meg. Jeg vil heller ikke påstå at jeg hadde det tøffere en noen andre, men jeg har alltid levd et liv uten sikkerhetsnett. Det er også slik at jeg er født naken, og alltid må kjempet for å overleve, i likhet med alle andre.  Jeg ville aldri ha giddet, og brukt tid på og dyrket de menneskene som jeg oppfatter som drittsekker. 

Fortid er fortid, men nå får jeg  liksom barndommens sårende kommentarer rett i tryne. Jeg kjenner faktisk vedkommende igjen, ikke på episodene  han/hun beskriver , men på  den sårende og krenkende væremåten.  

 Det å lage narrativer om sitt liv er helt naturlig, men en kan velge hvilken rolle en skal innta. Personlig ville jeg aldri tatt offerrollen, men rollen som overlever. Den som mestrer  livet med suksess, fordi jeg gjør det, ikke på tross av………………..

Kjøpe, kjøpe, kjøpe………………….

Når unge jenter kjøper vesker til 10 000 kr, da reagerer vi. Men når unge gutter kjøper sportsutstyr til 30 000 kr er det nødvendig.  Han må jo ha dette utstyret slik han kan utfolde seg, og det er kun det dyreste som er godt nok.  Når guttene blir menn slutter de ikke å kjøpe dyrt sportsutstyr, men de skal i tillegg ha dyre biler og båter.

For å være helt ærlig, jeg reagerer sterkt på at unge jenter bruker så ekstremt mye penger på en veske. Jeg kan forstå at en reagerer på dette, men samtidig er det opp til den enkelte hva de vil kaste pengene vekk på.

Det jeg reagerer på er at det er mer moralskforkastelig å kjøpe en dyr veske, enn dyre biler og sportsutstyr.  Denne diskusjonen handler ikke om veske, men om kjønn og hva det er akseptant å bruke pengene sine på.

Vi lever i lagdelt samfunn, der hva som er akseptabelt å bruke pengene på blir påvirkt av hvilket lag av befolkningen en hører til eller hvilket lag en vil høre til.  Hvilket lag en tilhører påvirker mer forbruket vårt, enn inntekten. Det er klart pengeforbruket er ulikt mellom de som leser Se og hør, og de som leser Morgenbladet, selv om inntekten er den samme.

Noen av oss brenner av alle pengene på å utvikle oss. For min del vil dette si i praksis at jeg velger å bruke pengene på utdannelse. Det er jo klart at hvis en har over 600 studiepoeng, er alle nye studiepoeng bare luksus.

 Andre svir av pengene sine på sportsutstur eller instrumenter, og det er klart en kan også bruke dette til egenutvikling. Noen bruker pengene sine å gå på byen, og ha det gøy. Andre reiser på eksotiske ferier, og mener at disse reisene er selvutviklende.

Nei, la den enkelte fritt bestemme hva en selv skal brenne a v pengene sine på. Men dette ansvarliggjør oss som foreldre å lære våre håpefulle at det er greit nok med en veske til 200 kr. Det er vi som foreldre som skal lære barna våre verdier og hvordan de skal  fordele de ressursene de har.  

Ingenting er for hellig å tulle og tøyse med:

Da jeg var liten var verden svart/hvit. Muslimene var for eksempel noen som bodde i landene langt vekke.  Alle de som bodde i landene lang vekke var hedninger, så sant de ikke hadde blitt omvent av noen rett troende nordiske misjonærer.  Alle i disse landene var hendinger fordi de ikke hadde blitt fortalt om Jesus.

Våre naboer i øst var også hendinger, men det var fordi de var kommunister.  Kommunister var vel på den tiden verdensverste mennesker, og derfor ble det viktig for rett troende nordmenn, å smugle bibler inn til disse hedningene.  

I min barndom ble for eksempel Hedningssamfunnet tauet inn av politiet da de spilte gateteater, men mye tull og tøys om Gud og kristendommen.  Da Tramteateret hadde forestillingen ” Det går alltid et korstog”  ble vi som skulle se forestillingen møtt med mennesker som skulle fortelle oss hvor syndig denne forestillingen var. I denne forestillingen var det kristenfolket som fikk gjennomgå ikke Gud eller Jesus.

Nå derimot er det blitt viktig å kringkaste alle spydighetene en kan om ulike religioner, og det verste er at jeg ler godt av alle spydigheter. Spydighetene blir gjort i ytringsfrihetens tegn, og   ytringsfriheten har blitt vår nye religion. Men vi skal ikke glemme at disse spydighetene har såre andre mennesker.

Noen ganger tenker jeg at Kjell Aukrust hadde vel rett da han uttalte: ” Vår Herre er sikkert en ålreit kar, men bakkemannskapet hans er ikke mye å skryte av”.  Det er nemlig dette bakkemannskapet som ikke har noe humor og tar seg selv grav alvorlig, og det er disse som ødelegger for oppsluttingen rundt det religiøse livet.

Personlig tror jeg at Gud skapte meg i sitt blide, slik at han har noen å le og gråte med i hverdagen. Hvis han bare hadde skapt grav alvorlige mennesker hadde jo det blitt ganske kjeldelig der oppe uten slik som meg.  

Nei, la oss  ha det gøy, uten å bli så utrolig fornermet. Faktisk er de fornærmete mer komiske, enn komikerne, men la oss gjøre det med forstand slik vi ikke sårer andre.  All god humor inneholder nemlig mye visdom og klokskap.  Narren kan si det ingen andre kan si, men for å ha denne tillatelsen må en trå varsomt, og med visdom.  Ingenting er for hellig å tulle og tøyse med, så lenge en gjør det med varsomhet og klokskap