søndag 8. mai 2011

Konformasjon

I går var jeg i konformasjon til mitt nydelige tantebarn. Da jeg satt i Fjellrådhus, og så konfirmantene tenkte jeg på all den framtiden disse konfirmantene har. Alle de gledene og sorgene alle disse konfirmantene skal oppleve. Alle opplevelsene de må ha for å kunne bli reflekterte mennesker. All den skolegang disse skal gjennomgå. Men fy søren så mye moro de skal få  det.

Jeg husker veldig godt den dagen i Grieghallen   når jeg ble konfirmert. Jeg var  den eneste fra Fjell ungdomsskolesom ble konfirmert borgelig. Jeg blir sur når  enkelte snakker om at en er  liksom konfirmert   når  en velger å konformere seg borgelig.  Jeg mener at de kunnskapene vi fikk var nyttige for å bli voksen.  Dette er kunnskaper som jeg har bruk for den dag i dag, og har vært viktig får å forme meg som menneske.

Både Platon og Aristoteles mente at klokskap utvikler seg med årene, man vokser både med alder og visdom. Vil det si at eldre mennesker er mer dannete enn unge? Vil det si at den gamle arbeideren er klokere, og dermed mer dannet enn den unge turnuslegen? Vil en ikke med årene utvikle erfaringskunnskap? Og er ikke denne viten like reell som teoretisk kunnskap? Men har ikke vi alle opplevd at små barn kan være mye mer vise og kloke enn voksene mennesker?

Når jeg tenker på klokskap begynner jeg å tenke på Aristoteles sine fire de fire kardinaldyder: Visdom, mot, måteholdenhet og rettferdighet. Er ikke dette viktige elementer når man vil forstå hva et dannet menneske er? Slik jeg ser det inneholder de fire kardinaldydene noe av det viktigste man forbinder med dannelse. Et dannet menneske vil kanskje alltid ha disse dydene med seg, uten å være bevisst at det er kardinaldydene, bare med sin væremåte, personlighet. Det vil si at en har en naturlig dannelse. Kan man da si at dannelse er noe som er mer naturlig for enkelte enn for andre? Er da dannete mennesker mer kloke enn andre?

Dette var noe av det jeg lærte i konformasjonsundervisningen,og dette er en viktig lærdom når man skal bli voksen.