søndag 11. desember 2011

Kunnskap er viktig –mangel på kunnskap er farlig


Jeg er vel det enkelte ville ha kalt for en evighetsstudent, noen ganger føler jeg at det å få mer input gir en egen stimuli. Den følelsen en for når en vet at man har fått ny kunnskap. Det er også noe med den prosessen når en skal tilegne seg kunnskap, som gjerne fører til at en lærer også andre ting enn bare det en skal lære.   
Kunnskap er en form kapital som ikke vises, men den kan merkes.

En skulle ha trodd at en utviklet større selvtillit i fag en kan veldig godt, problemet er at med mere kunnskap jo mer forstår en at en ikke kan eller forstår. Det er en av grunnene til at jeg tviler på mennesker som påstår at de vet. Noen ting vet en, når en har puget gangetabellen så kan en den, men dette betyr ikke at man kan alt om det å gange.

Jeg tror ikke det er ytremotivasjon som for eksempel lønn som for en til å fortsette å ta ulike utdanninger, men jeg tror drivkraften ligger i det å prøve å forstå den verden vi lever i. Men jeg tror også det at lærelysten øker med ny kunnskap, det vil altså si at kunnskap stimulerer til mer kunnskap

En bekjent som jobber med å undervise medisinerstudenter, om hjernen, sier at det kan forsinke aldring i hjernen med at en bruker hjernen. Dette kan tyde på at hjernen er et organ som mye forebygges med hjelp av bruk og stimulis. Dermed kan en begrunne det å ta studier ut fra et helsefremmende perspektiv. Kanskje arbeidsgivere burde gitt alle medarbeiderne videre og etterutdanning pågrunn av det er helsefremmende.

Men jeg tror dessverre ikke at alle forstår hvor mye arbeid det er å tilegne seg kunnskap. Bare det å ha bestått en masterutdanning er en prestasjon i seg selv.

En venninne av meg har studert kunst og kultur på hovedfagsnivå , hun jobber  med kulturformidling, blir mektig provosert av å bli definert som kultureliten. Hun har brukt alle sine beste år å jobbe med kultur, det er da klart at dette er noe som hun kan. Problemet er at dette er er fagområde de fleste vil føle at de kan noe om, og som kjent jo mindre en vet om et fagområde, jo mer kunnskap føler  en har.

Noen ganger bør en kunne få lov å si dette kan jeg faktisk bedre enn deg, men siden vi har en viss oppdragelse godtar vi den andres frekhet, når de begynner å belære en om eget fagområde.  Med den selvtilliten bare en uvitende kan ha, utaler en seg i det vide og brede, slik at en skulle ha trodd at det bare er bortkastet å ha studert et fag i flere år. Det er vel dette en kan kalle for frekkhetensnådegave.  

Tre av ti har ikke tilfredsstillende leseferdigheter

Ser nå på barne- tv som handler om en voksen som ikke kan lese, dette oppdager selvsagt barna, som gjerne vil hjelpe henne. Men dette er faktisk et problem i samfunnet at voksne ikke kan lese. I følge Eva M. Engenes og Arne Norborg har ikke 30% av oss voksne tilfredsstillende leseferdigheter.  Det vil for eksempel  si at av ti busspassasjerer er det tre stykker på bussen som ikke har tilfredsstillende leseferdigheter.  Nå tenker nok du at du ikke kjenner noen av disse, men det gjør du. Personer med manglene leseferdigheter er mestere til å skule disse problemene sine, og har alltid argumenter og forklaringer slik at vi ikke forstår hva problemet deres er.  

Med leseferdigheter menes:
”Leseferdighet er evnen til å bruke trykket og skrevet informasjon for å kunne fungere i samfunnet, til å oppnå egne mål og til å utvikle egen kunnskap og potensial”  (Engenes og Norborg)

Med dette kan en forstå er skolen sitt ansvar å gi gode leseferdigheter til barna. Dette er viktig for å gi det enkelte individ et liv. Men det handler også om å spare framtidige utgifter for samfunnet. Thomas Nordahl sier til NRK at 40% av spesialundervisningen skjer av ufaglærte, og at disse aktivitetene er i liten grad knyttet til læring(Kilde NRK.no Publisert 19.09.11 kl. 17:11). På grunn av dette mener han at en kan bare legge ned store deler av spesialundervisningen. Det jeg ikke forstår er at lærerne godtar dette, en skulle gjerne ha trodd at lærerne ville ha de pedagogiske utfordringene.

Vel, vel en kan jo si at dette koster penger, men jeg vet at på den skolen hvor jeg selv gikk var det bare de beste pedagogene som hadde spesialundervisningen. Det var fordi vi hadde en skoleledelse som så at dette var en god investering og de var bevisste sine valg om å ikke ødelegge livene til barna.

Dette med leseferdigheter kan altså  ses i flere perspektiver et samfunnsperspektiv og et individperspektiv. Det var nettopp dette ledelse og lærere forsto på Foldnes skole på 1970 og 1980 tallet.