lørdag 11. januar 2014

Mine prioriteringer er mine prioriteringer



Jeg hørte på radioen i går, en debatt om kvinner som er hjemmeværende skal ha lønn for det arbeidet de gjør i hjemmet, eller om det er mannen som skal gi disse kvinnene lommepenger. Hvorfor skal vi skattebetalere betale for at noen er hjemme, og for å gjøre det koselig for familien. Fordelen disse familiene har er at det alltid er like ryddig, og fint brettete håndduker, men skal samfunnet betale for de hjemmeværende husmødrene? Er  dette noe samfunnet skal prioritere?

De sier at de prioriterer familien, ofrer egen karriere for at barna skal ha en trygg oppvekst. Dette er nemlig den livstilen de velger. Valget koster, og det må da være de som velger denne livstilen som må betale det koster? Problemet er at jeg tror ikke at de alltid velger denne livsstilen, men blir tvunget til dette valget av ulike grunner.  Selvsagt er det noen som har valget, men dette tror jeg er unntakene.

Klart jeg ville ikke hatt noen problemer med å være hjemmeværende, da ville jeg studert diverse fag og utviklet min horisont. Med å ta disse fagene ville jeg også forbrett meg på et framtidig yrke. Jeg ville kanskje også ha fått drømmejobben, nettopp fordi jeg viser vilje til forandring.

Noe annen som også hadde vært viktig for meg, er at jeg vil være økonomiskuavhengig av en mann.  For meg er det viktig at jeg vet at jeg  forsørge meg og mine barn, hvis det skal oppstå en situasjon i livet hvor det kreves. Dessverre lever vi ikke våre liv med sikkerhetsnett, men sikkerheten rundt livene våre skaper vi oss selv.  Dette sikkerhetsnettet skaper vi oss selv ved hardt arbeid. 

Det er klart at  hvis en arbeidsgiver skal velge mellom en med mye arbeidserfaring og en med mindre vil vel de velge den med mye arbeidserfaring. Den erfaringen en bygger opp mens en er yrkesaktiv er en viktig kapital for en arbeidsgiver, spesielt kombineres med en god utdannelse. Erfaring kan ikke erstatte utdanning, men erfaring kan være med på å utvikle en ny forståelse rundt faget.

Jeg prioriterer min familie med å bidra i felleskassen, og det med å kunne være i en utvikling. Det som er viktig for meg i en familiesammenheng er å hele tiden ha en stabilitet, mine barn skal bo i et stabilt hjem. For å kunne opprettholde denne stabiliteten må en ha en konstant endring og utvikling. Hvis ikke vil en bare stå stille. Mine barn skal alltid vite at vi som foreldre elsker dem over alt på jord, vi elsker dem så høgt at vi er villige til å jobbe, og det vil si vi må være vekke fra dem, for å få til all den stabiliteten og endringen for at de skal få gode liv. Jeg vil aldri kreve at andre skal betale for mine idiotiske prioriteringer.

Helvetesvalg:



Vi satt å spiste sammen på jobben, med et forsto jeg at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Jeg står nå i en vanskelig valgsituasjon, det jeg faktisk vil velge er: «Ja, takk begge deler». Noen ganger i livet er en   ta disse helvetevalgene. Det som er vanskelig er at fortsetter jeg som nå, vil hverdagen min blir omtrent som den er i dag. Velger jeg å gå tilbake, vil jeg også trives kjempe godt, med mennesker som utfordrer meg på flere plan.

Hvis jeg skulle sett på lønn, status og tittel er valget kjempe enkelt, men livet er mer enn dette. Livet handler også å ha en lett hverdag. Det handler også å være modig nok til å fortsette på noe en er usikker på. 

Det som jeg synes er det verste er at begge valgene innebærer mennesker som jeg er så utrolig glad i.  Klart at mennesker betyr mye i hverdagen.  Valg hadde nok vært mye lettere, hvis en ikke måtte forholde seg mennesker.

Det er så mye jeg savner som diskusjonene da vi spiste middag sammen, om alt fra politikk til forholdene i Kaukasus. Etikkdebattene vi hadde, og vi var utrolig uenige om noe så enkelt som hva er rett og hva som er feil å gjøre. Jeg savner den kunnskapen så ligger i veggene på en utdanningsinstruksjon, kollegaer som en måtte bryne seg på intellektuelt.    Fagdiskusjonene savner jeg, men først og fremst de utrolig flotte menneskene som jeg var stolt av å dele et fellesskap med. Det var ikke i de formellemøtene jeg hadde den bratteste lærekurven, men da jeg traff kollegaer på gangen. Jeg tror at den læringen som skjer i uformelle, er minst like viktig som det som skjer i formellemøter. En kollega sa en gang til meg: «Det som er det mest moro i denne jobben er å gjøre andre kollegaer gode»

Jeg savner til og med båtturene, og mine pendlerkamarater. Vi snakket ikke så mye sammen, men vi var sammen flere ganger i uka. Vi nikket til hverandre, og snakket bare sammen, hvis det skjedde noe. Dette var jo min hverdag i 6 år, og jeg hadde nok ikke holdt ut, hvis jeg ikke elsker det å være ute på reis. Den frihetsfølelsen det er å reise med båt.  Mennesket er skapt til å reise sjøvegen, ikke landevegen.

Hva som er det rette valget vet jeg ikke. Alle valgt er med på å forme livene våre, men noen vil forme livene våre mer enn andre. Jeg er livredd for å velge feil. Det jeg vet er at dette valget vil være med på å forme livet mitt radikalt, og siden det er et usikkert i hva framtiden bringer, synes jeg dette valget er kjempe vanskelig. Det hadde mye lettere hvis andre kunne ha valgt for meg. Sartre mente at vi mennesker er dømt til å være frie og ta valg, enkelte ganger kan denne dommen være frihetshelvete.  Nå angrer jeg faktisk på at jeg valgte å ikke ta valg, men ventet slik at jeg nå må ta dette helvetesvalget.