Da jeg
vokste opp var vi barna stort sett like, og framtiden var bare lyseblå. Som
barn tenkte jeg aldri på hvordan voksenlivet mitt skulle bli.
Etter vært
ble vi voksene, og da ble ulikhetene større, noen skaffet seg familie relativt
tidlig.
Andre av oss
hadde litt Petter Pan i oss, og vi ville ikke bli voksene i det etablerte
voksenlivet. Vi ville bli voksene, og leve voksenlivet på vår måte. Vi studerte, og vi bodde i vennefelleskap. Der vi stort sett var opptatt av hverandre og
oss selv. Som Monica sa i en friendsepisode, livet suger, men vi elsker det.
Denne TVserien
som viste oss våre venne liv. Klart hvis en analysere serien er det faktisk
helt umulig at mennesker som nesten ikke har inntekt kan bo , vi midt i New
York. På denne tiden hadde vi også minimalt med inntekt, så det er klart vi
gjenkjente oss. Vi var i samme alder som skuespillerevne, og vi gjenkjente oss
i for eksempel det å være 30 år uten barn.
Da denne
serien kom hadde vi levd lenge i vennefelleskap eller i kollektiver. Vi forsto
problemene og vennskapene karakterene i denne serien. Vi lo spesielt av alt det
vi kjente oss igjen i.
På mange
måter fikk denne serien våre liv til å bli mer normale. Familiene våre var
begynt å bli opptatt av den tikkende klokken, tikk takk. Men i denne serien
gjorde det normalt å være barnløs og opptatt av venner selv om en har fylt 30
år.
Personlig er
jeg glad fordi jeg valgte å leve dette livet før vi etablerte oss, og fikk
barn. Det å ha levd noen år uten alt for mange forpliktelser og ansvar, der en
bare skulle overleve og ha det gøy.
Jeg vil
gjerne unne mine barn og andre barn å leve dette livet før alvoret kommer inn i
livet med forpliktelser og alvor. Retten til å ta ufornuftige valg, det å gjøre
ting fordi det er moro. Men samtidig må en kjenne på livet, også på det såre og
skuffende. Det som ikke knekker en, gjør en som kjent sterkere.
