Nå sitter jeg og skriver på blogg nummer 100. Er nå
eksamensvakt, noe som er utrolig kjedelig. Jeg lurer på om jeg har studert i
flere år for å jobbe med som eksmensvakt? Er det noen av dere som ikke har vært
eksamensvakt som vet hvor utrolig kjedelig det er? Kanskje en skulle ha
benyttet seg av andre eksamensmetoder, slik at det ikke er behov for
eksamensvakter.
Vel, vel det er en del av jobben, og arbeidsgiver har tross
alt styringsrett. Jeg merker at jeg har litt ekstra medfølelse ovenfor
kandidatene siden de er oppe i mattematikk og fysikk. Han ene som har laget
oppgavene er faktisk en gammel lærer av meg, jeg vet ikke om det påvirker min
sympati for kandidatene.
Når jeg ser på kandidatene er alle menn, mellom 20 til 45
år. Det vil si at alle kandidatene har hver sine livshistorier. Dagen i dag
betyr ikke alt verden for noen av dem, men for enkelte betyr det om de skal
fortsette på skolen eller ei. Jeg vet ingenting om bakgrunnen til den enkelte,
bortsette fra at jeg vet at han ene kommer fra Hardanger.
Disse kandidatene har mange år i arbeidslivet bak seg, bare
tenk på all den kunnskapen den enkelte av dem innehar. Både i den profesjonelle, men også i det
private. Kunnskap er så utrolig mye mer enn det som kan måles via en eksamen.
Det er viktig å ha en respekt og en aktelse for all mulig kunnskap, ikke bare
den formelle, men også den tause kunnskap. Den type kunnskap som er nedarvet i
generasjoner, den kunnskapen vi ikke vet at vi innehar. Men det er viktig å få seg en formell
utdannelse, utdannelse er vel en av de få kapitaler som ikke kan dels eller tas
i fra en.
Noen av dem har sikkert planlagt å begynne å studere for
mange år siden, noen bestemte seg sikkert på impuls. Men uansett hvordan prosessen deres var for å
begynne på skole, sitter alle her og jobber med eksamensoppgavene.
Jeg husker selv da
jeg søkte på mastergraden, jeg fylte ut skjema, fordi jeg hadde ingenting å
gjøre der og da. Dette var et typisk eksempel på impulssøking, jeg tror ikke at jeg fortalte
noen at jeg hadde søkt. Noen ganger gjør vi kloke valg på impuls. Jeg søkte på
et deltidsstudium på fire år, jeg kan huske at jeg synes at det virket
fryktelig lenge. Derfor var jeg i tvil om jeg ville begynne. Da Anne ringte meg og sa at jeg kunne begynne
på andre året, tenkte jeg: ”Det høres jo greit ut”. Da viste jeg at jeg ville
begynne, og fullføre. Kanskje det er rett å gjøre noen ting på impuls, med
ettertanke vil det alltid vare hundre tusen grunner til og ikke begynne. Det en gjør på impuls kan være like kloke
beslutninger, som det en har tenkt lenge på.
Det som sjokkerte meg mest da jeg var ferdig, at jeg følte
meg akkurat som den samme personen. Jeg trodde nemlig at en følte seg klokere,
men det er klart jeg var nok ikke den samme. Jeg vil nå håpe at jeg er blitt en
mer reflektert, og lærte en del konkret kunnskap. Men ellers var jeg akkurat som før.
Det er vel slik vi alle føler det når vi opplever milepeler
i livet, noe er blitt forandret, men ellers er vi akkurat den samme.
