lørdag 24. november 2018

Det som er støtende på deg trenger ikke å være støtende på meg, men jeg viser deg respekt for det


Språk er morsomt, og det språket vi velger sier mye om hvem vi er. Heldigvis er språket i bevegelse, og vil alltid forandre seg ut fra den tida vi lever i. Vi bytter ord utfra den settingen vi befinner oss i, og dette er en kunst som småbarn lærer seg tidlig.  Dermed er det viktig at vi som voksene korrigerer barna når de sier ord som vi som voksene ikke liker. Det å ikke forstå denne balansen  er vel et av de første tegnene på at en lider av et atferdsproblem. Dette bør barnehage og/eller skolen selvsagt være oppmerksomme på. 

Barn med atferdsproblemer skal selvsagt få hjelp, og det er de voksne rundt barnet som skal hjelpe barnet, dette er førstehjelp for at barnet skal kunne få et godt voksenliv.  Det er nemlig det som er viktig med alt form for spesialundervisning og tilrettelegging  er at en skal få et så normalt voksenliv som mulig, og helst skal vi bli gode skattebetalere. 

Jeg snakket en gang med en narkoman, som mente at begynnelsen på hans rusproblem, var den gangen han var begynt å flytte grenser, og det var den gangen han begynte å banne og le da han fikk tilsnakk. Siden hadde han ikke gjort noe annet enn å gå over grenser, og tilslutt satt han med sprøyta i armen. 

Banningen vi tradisjonelt har hatt i Norge som omhandler gud og djevelen er over og ut, og vi har fått en anglikansk banning som dreier seg om kjønn og kjønnsligomgang. Dette er en naturlig språklig utvikling, som vi kan like eller mislike. Personlig misliker jeg denne utviklinga. 

Nå er det slik at noen ord kan virke støtende på noen og er helt greie for andre, men i det offentlige rom bør en ikke bruke ord som kan virke støtende. De ordene som virker støtende  er de orda en mulig ikke ville ha brukt selv eller er vanlige i det miljøet en er i. 

Det er faktisk foreldrene som har ansvaret for den oppdragelsen barna våre for, og grensesetting er en del av oppdragelsen. Vi som foreldre vil gjerne videreføre de verdiene vi selv har lært da vi var små, og for meg er det viktig at barna mine aldri skal gi opp og de skal bli greie personer å være med. 

Dette innebærer blant annet at de skal ha et språk som ikke virker støtende på andre. Når jeg sender mine barn på skolen, regner jeg med at skolen korrigerer mine barn hvis de bruker et språk som jeg ikke ville tillatte. Vi voksene må nemlig samarbeide om å få utvikle barna til å bli gode og dannete mennesker.

Vi må huske på at det som kan virke støtende på deg, virker kanskje ikke er støtende på meg, men jeg repeterer deg med å la være å si og korrigere barna mine til å ikke si disse orda.