torsdag 3. mai 2012

Det lille frøet:


Det var en gang et lite frø som ville vokse seg til et stort epletre. Et epletre der barna kunne plukke epler fra, og spise så mye de ville. 

Det lille frøet lå i jorden, og følte at hun begynte å spire og gro. Etter hvert vokste hun slik at hun kunne se hva som foregikk over jorda, hun holdt på å utvikle seg til et lite tre. Hun ble så glad, tenk om ikke lenge skulle barna kunne få plukke epler av henne.

Dessverre kom det aldri noen epler på det lille treet. I årevis stod tre uten at det skjedde noen ting. Hun var begynt å bli forsone seg med tanken om og aldri få frukt, hun fikk heller se at barna plukket epler fra i trærne nærheten. Ja, barna var glade, og det var jo det viktigste.

Våren kom atter en gang, og det lille treet var begynt å blomstre. Solt sto hun, å så på seg selv, som en ung jente som nettopp har fått på seg den nye sommerkjolen. Lykken var fullkommen for henne der hun sto, og bare blomstret.

Etter hvert begynte blomstene å visne, og hun følte seg naken og stygg. Men som kjent kan ikke lykken vare for alltid.

Nå skjedde det noe rart, når blomstene visnet, dukket det opp noen små sure kart. Disse kartene ble bare større og gulere. Da det lille barnet sa til sin mor: ”Plommer er det beste i verden”, smilte det lille plommetreet, og visste at livet er forunderlig.