Det var en
gang et lite frø som ville vokse seg til et stort epletre. Et epletre der barna
kunne plukke epler fra, og spise så mye de ville.
Det lille
frøet lå i jorden, og følte at hun begynte å spire og gro. Etter hvert vokste
hun slik at hun kunne se hva som foregikk over jorda, hun holdt på å utvikle
seg til et lite tre. Hun ble så glad, tenk om ikke lenge skulle barna kunne få
plukke epler av henne.
Dessverre kom
det aldri noen epler på det lille treet. I årevis stod tre uten at det skjedde noen
ting. Hun var begynt å bli forsone seg med tanken om og aldri få frukt, hun
fikk heller se at barna plukket epler fra i trærne nærheten. Ja, barna var
glade, og det var jo det viktigste.
Våren kom atter
en gang, og det lille treet var begynt å blomstre. Solt sto hun, å så på seg
selv, som en ung jente som nettopp har fått på seg den nye sommerkjolen. Lykken
var fullkommen for henne der hun sto, og bare blomstret.
Etter hvert begynte
blomstene å visne, og hun følte seg naken og stygg. Men som kjent kan ikke
lykken vare for alltid.
Nå skjedde
det noe rart, når blomstene visnet, dukket det opp noen små sure kart. Disse
kartene ble bare større og gulere. Da det lille barnet sa til sin mor: ”Plommer
er det beste i verden”, smilte det lille plommetreet, og visste at livet er
forunderlig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar