Denne beskjeden er helt vanlig at enkelte menn gir oss
kvinner, og de gangene jeg har fått denne beskjeden har jeg sagt: «Ok, det er
greid», selvsagt var det løgn. Det var nemlig ikke OK, det jeg hørte var: Jeg gidder
ikke å hilse på deg, fordi den er en kvinne, som mann kan jeg ikke nedverdige
meg til å ta deg i hånden. Etter slike
møter hoppet jeg opp og ned og ropte FY FARAO. Hvis de synes at jeg var så
skitten å ta på kan de vaske seg etter på. For eksempel Kong Harald tror jeg
neppe ville ha nektet å ta noen i hånden.
Noen ganger har jeg tenkt på hva som ville ha skjedd hvis
jeg hadde svart, at med slike holdninger ville vedkommende aldri fungert i det
norske samfunnet. Det er ikke sant fordi i vår veloppdragenhet sier vel de fleste
det samme som meg, samtidig som en hopper opp og ned etter møte mens en roper FY
FARAO.
Der sto jeg høgt utdannet og hadde en ansvarsfull stilling,
men mennene kunne tillatte seg å behandle meg akkurat som de ville. Jeg var ikke
et menneske, men jeg var en kvinne. Verdien min var altså null og niks fordi jeg ar
da en kvinne, og derfor skulle en ikke oppføre seg med vanlig høflighet ovenfor
meg. Men derimot oppførte de seg vanlig høflig ovenfor mine mannlige kollegaer.
Kultur er det motsatte av natur, det er nemlig menneskeskapt.
Dermed er kultur og ikke minst ukultur noe en kan forandre, og slike holdninger
ovenfor kvinner bør forandres. I den norske kulturen er at nemlig ikke
akseptert å ikke håndhilse på spesielle grupper, og vi håndhilser på alle også:
Menn, svarte, hvite, kristne, muslimer og kvinner. Vi hilser på alle uansett, og hvis vi synes det
er ekkelt vasker vi hendene etterpå.
Selvsagt er det et problem når er så høflige at vi godtar at
vi ikke er mennesker som skal ha den samme respekten som våre mannlige kollegaer.
Det er litt rart de mannlige kollegaene mente at dette ikke et problem, og jeg
skulle bare tvunget dem til å ta meg i hånden. Så lenge vi kvinner finner oss i
at ikke folk vil hilse på oss, så vil de fortsette med disse holdningene. Det
var altså en snillisme av meg å godta at de ikke ville ta meg som kvinne i
hånden.
Dessverre er ikke menneskekampen slutt, personlig nekter jeg
å kalle kvinnekamp for kvinnekamp, men menneskekamp. Tidene forandrer seg, og
det gjør menneskekampen også. Det at 50%
av befolkningen skal kunne nekte at ha vanlig høflighet ovenfor den andre halvdelen
er forkastelig, og dette er en viktig kamp.
Jeg beundrer denne rektoren som ikke godtar at en ikke
håndhilser på kollegaer, fordi de er
kvinner. Dette er nemlig holdninger vi ikke vil ha i det norske samfunnet, i det
norske samfunnet gir vi nemlig denne samme aktelsen for menn og kvinner. Skal
en fungere i samfunnet må en følge de normale spillereglene, og det er viktig
for at et samfunn skal kunne fungere. Derfor kan ikke noen heve seg over
samfunnsregler, og begrunne de av kulturelle grunner.