onsdag 19. oktober 2011

Det var en gang en barndom

Etter den siste bloggen begynte jeg å reflektere over barndom og oppvekst.  Jeg vil begynne med senmiddelalderen, videre ser jeg på opplysningstiden. Etter dette vil se på 1800-tallet med kampen mellom romantikken og rasjonalisme. Tilsutt se jeg på 1900-tallet og 2000-tallet. Det morsomme med å skrive denne oppgaven, var å se hvordan samfunnet påvirker den enkelte sin barndom.

I senmiddelalderen sto kirken sterk, var en til knyttet primærnæringen, som fiske, landbruk og skogbruk (Thuen 2008:17). Dette var et samfunn der stor familien var et arbeidsfellesskap der far/husbonden syrte familien. Barns vilje skulle temmes, gjerne med straff. Det å straffe barna var faktisk en måte en vise kjærlighet siden det var viktig med disiplin. Det er jo klart at i dette samfunnet var det viktig at alle bidro for at familien skulle fungere, og dette gjaldt selvsagt også barna. På denne tiden kunne en se familien som en ”bedrift”, et arbeidsfellesskap, der alle hadde sin rolle for å få ”bedriften” til å fungere.

Opplæringen skjedde i familien, der mor og de andre kvinnene lærte jentene til de basisk kunnskapene  en kvinne trengte, og far og mennene i familien lært opp guttene til å bli menn. Hvordan få familien til å overleve med mat og husvære til familiemedlemmene. Men i de større byene Oslo, Bergen og Trondheim ble det 1100-tallet oppredet Katedralskoler dette  i hovedsak for å utdanne kirkensmenn, selv å de var åpne for alle (Thuen 2008:19).

I opplysningstiden, på 1700-tallet, forandret synet på barn seg. Dag Østerberg beskriver denne tids epoken med individet, fornuften og framskritte (Thuen 2008:53). Det kom nye tanker  om barnedom. Synet på barn forandret seg fra å være et ”tannhjul” i familiemaskinen til å bli et selvstendig individ. To sentrale personer i dette arbeidet var Locke og Rousseaus som er bærende fortankene på denne tiden. De hadde forskjellige måter å forstå barnet (Thuen 2008:55). Locke med sin adferdstekning og behaviorismen og Rousseaus som inspirasjonskilde for humanistiske og psykologi.

Rousseaus skrev boka Emile dette var en lærebok i oppdragelse, der han skrev om det naturlige barnet. (Thuen 2008:58) Det naturskapte barnet. Barnets naturlige krefter og impulser. Barnet har en egneverdig. Forholde mellom det naturlige barnet og det siliviserte barnet, få dette i en balanse. Hvordan en kan silserte naturbaret slik at de kan delta i et samfunn. Barnet skal innlemmes i kunnskap og i det sosiale samfunnet.

Locke et sentralt poeng i hans tanker var at barnet skulle ha en individualisert oppdagelse (Thuen 2008:55). Med dette kan den forstå at han ser barna som individuelle personer som trenger egen oppføling. Barndommen for verdi i seg selv. Barnet skulle ha en tilpasset opplæring, for å utvikle barnet mest mulig.

1800-tallet var en brytning tid der en gikk fra å drive med primærnæring til industrisamfunnet. Kampen mellom romantikken mot rasjonalisme. Den første tiden på 1800-tallet var det romantiske strømminger, og romantikkens ideal var at barn var naturlige vesen som var ubetinget gode. Forherlige gjøring av barndommen. På denne tiden utviklet det seg barnelitratur. Lek som kreative og nyttige prosesser. Barnets fantasiverden oppfattes som positivt og utviklende for barna. Men dette galt selvsagt ikke alle i de engelske   bomullsspinneriene var halvparten av arbeiderne barn (Thuen 2008:105). Med dette kan en tolke at det romantiske synet på barn og barndom galt hvis samfunnet og hjemmet hadde økonomi til å forherliggjøre barndommen.

Nå utvikler det seg en kamp om barna mellom samfunnet og kirken. Stat, myndighet og samfunnet vil ha en sterkere rolle i barneoppdragele. Fra midten av 1800-talle ser en barna som en samfunns ressurs. Behovet for ny kunnskap, en bruker for eksempel lesebok framfor bibel. Ivareta barnets behov for utdanning for å bli kompetente samfunnsborgere. Samfunnet for klasseskille, og det offentlige kommer sterkere inn i barneoppdragelses. Det er klart at i de tette industrisamfunnene for eksempel Odda og Sauda var klasseskille sterkere enn i steder de drev med primærnæringer for eksempel Værøy og Austevoll. Dette klasseskille kan den blant annet merke med at en dag i dag snakker om klassereiser, og at for eksempel gav Seljestad ut boka ”Klassereisen”.

Rundt 1850 opprives familie strukturen fra stor familien til mindre enheter, og det offentlige gikk sterkere inn i barneoppdragelsen (Thuen 2008:81).  I Norge ble lov om ”forsømte Børns behandlig” vedtatt i 1896 (Thuen 2008:141). Ansvaret for barneoppdragelse kan en dele i tre: Familie, private veldeighetstiltak og det offentlige.

Både psykisk og fysisk straff var akseptert i samfunnet, men dette ble kritisert blant annet i litteraturen (Thuen 2008:117). Vi alle husker lærerens oppførsel ovenfor Lille Marius, Kjellands bok ”Gift”. Fra 1920 avtar straff i skolen og det blir forbudt i 1936. I 1970 årene grensesetting er omsorg, men fysisk straff blir i  ikke aksepetet. Foreldre er motstandere av fysisk straff, men fribarneoppdrageles er heller ikke akseptert.

1950-talles husmorens som  hadde som hovedoppgave å ivaretar barn og mann (Thuen 2008:172). Mødrene skulle være hjemme mens barna var små, mødre som valget studier og/eller jobb mens barna var små ble ”uglesett” av naboer og av samfunnet.  Morskjærligheten ble synonymet med tryggebarn og den hjemmeværendemor var et familiepolitisk ideal (Thuen 2008:163). De barnehagene var for de mødrene som ville ha noen timer fra midt på dagen, et pedagogisk suppleringstiltak (Thuen 2008:168). I dagens samfunn ser en barnehagen som nødvendig for å barna skal få den pedagogiske hjelpen og få muligheten for å sosialisere seg.

Mor sto for den daglige omsogen, var det far som hadde styringen over fritida. Barna var mye ute å lekte, mens mor jobbet, med å holde hus og heim rent og i orden. Barna var ute å lekte, sammen med barna i nabolaget. Dette var barnas egen arena, og viktig for deres sosialisering. Dette var etterkrigstiden da landet skulle bygges opp etter krigen, og utdanning ble sett som nyttig for å bygge opp samfunnet.

 Enhetsskolen der alle skulle lære det samme uansett hvem man var ble sett som idealet (Thuen 2008), og i 1969 ble niårig grunnskole lovbestemt. Med reform 1994 ble retten til tre årlig videregående skole innført. Det norske utdanning løpet er nå barnehage, grunnskole, videregående skole og til slutt høgskole.

I 1970 for flere og flere kvinner lønnet arbeid. Kjernefamilien er den rådene familieorganisering. Samtidig var det kvinnene som hadde ansvar for hus og heim. Jeg husker selv fra min barndom på 1970, at de fleste av mødrene var hjemmeværende. Jeg husker også at de hjemmeværene så ned på de kvinnene som jobbet, men jeg husker også at yrkeskvinnene så ned på de hjemmeværene. En kan kalle den nye barndommen for den organiserte barndom,   den strekker seg fra 1975 til i dag. En kan si at sosialiseringen skjer i barnehage, skole og fritidsaktiviteter. En kan selvsagt stille spørsmål om barndommen i vår til for organiserte? Hvem har ansvaret for oppdragelsen? Er det samfunnet, skolen og/eller foreldrene? Hvordan vil fremtiden dømme dagens barneoppdragelse?

Jeg synes at det er et paradoks at arbeidsmiljøloven som skal ivareta arbeiderens fysiske og psykiske helse kom i 1977, mens barneloven som skal ivareta barns fysiske og psykiske  helse kom i 1981.

Skolen vil alltid være en del av det samfunnet vi lever i, og barndommen vil alltid blir påvirket av den samtiden. Jeg synes det er vanskelig som mor å skal kritisere vår tids barneoppdragelse. Jeg føler meg skyldig når jeg bringer og henter ettåringen  og treåringen i barnehagen. Mine små har nettopp denne barndommen, og sosialiseringen av deres skjer i barnehagen og på fritidsaktiviteter. Jeg husker når jeg gikk på babysangen, var det påfallende at alle mødrene hadde god utdannelse og gode jobber. Dette kan komme av at det koster, og det er bare de barn som kommer fra hjem hvor foreldrene er villig og kan bruke tid og penger på barna. 

Det tar en kvinne å føde et barn, men det tar en hel landsby å oppdra barnet

I dag er jeg hjemme fra jobb med syktbarn, eller det vil si hun er helt frisk. Men siden hun hadde feber i går, kan hun ikke gå i barnehagen i dag. Så dermed må meg og Lillemor en ekstra dag med kvalitetstid sammen. Akkurat nå sitter hun å leker med bakebrette sitt. Hun er veldig flink med hammeren. Jeg trøster meg med at hun for øve på finmotorikken. Jeg synes det er litt rart at vi alltid skal tenke på hva som er nyttig, når vi ser barna leker. Kan dette være en skade som vi lærere har blitt påført i studietiden?

For en tid siden snakket med en venninne av meg som er utdannet førskolelærer, hun mente at hun hadde et kart skille mellom hennesrolle som mor og pedagog. Hun påsto at hennes rolle som mor ikke var blitt påvirket av hennes yrke.  Hvis en ser ordet læring kan det defineres som:

”Læring er en relativt permanent adferdsforandring som oppstår på grunnlag av erfaring” (Hilgard og  Atkibson 1967)(Imsen 1998:53)

Dermed kan jeg ikke forstå hvordan en ikke bruker de kunnskapene en har som førskolelærer ubevisst og bevisst i barneoppdragelsen. Slik jeg ser det må det være en fordel å være utdannet førskolelærer når en skal gjøre sitt liv viktigste jobb. Det å skal være med på å oppdra sine barn til å bli gode samfunnsborgere må da være vår viktigste oppgave i livet. Jeg har hørt et afrikanskuttrykk som lyder:

”Det tar en kvinne å føde et barn, men det tar en hel landsby å oppdra barnet”.

I vår tid er landsbyen  skiftet ut med lokalmiljøet,   og med de kommunale tilbud som for eksempel barnehagen. Dermed blir   barnehagen en viktig aktør i den oppvoksende generasjonensliv.  Det er altså en arena for barn å sosialiseres.  Slik en kan forstå dette er den jobben som gjøres i barnehager utrolig viktig. Det er klart at den jobben som gjøres med det enkelte barnet, gir ringvirkninger senere i livet til den enkelte, men også for samfunnet.

 Da jeg jobbet i rusomsorgen brukte jeg å si at vi tok oppvasken for den likegyldigheten brukerne hadde blitt utsatt for tidligere. Det er viktig å tenke på at disse brukerne hadde gått igjennom det samme systemet som vi andre hadde gjort. Men dessverre hadde et eller flere av leddene sviktet disse individene med å se den enkelte. Det er klart at vi alle har et personligansvar for våre liv, men samfunnet vi lever i har også et ansvar.  Med andre ord er det å oppdra barn er kollektivtansvar.

Nei, nå må jeg passe på ettåringen som ikke lenger hamrer, men klatrer for øyeblikket opp skostativet,  på jakt etter noen nye sko å prøve.