Det tar en kvinne å føde et barn, men det tar en hel landsby å oppdra barnet

I dag er jeg hjemme fra jobb med syktbarn, eller det vil si hun er helt frisk. Men siden hun hadde feber i går, kan hun ikke gå i barnehagen i dag. Så dermed må meg og Lillemor en ekstra dag med kvalitetstid sammen. Akkurat nå sitter hun å leker med bakebrette sitt. Hun er veldig flink med hammeren. Jeg trøster meg med at hun for øve på finmotorikken. Jeg synes det er litt rart at vi alltid skal tenke på hva som er nyttig, når vi ser barna leker. Kan dette være en skade som vi lærere har blitt påført i studietiden?

For en tid siden snakket med en venninne av meg som er utdannet førskolelærer, hun mente at hun hadde et kart skille mellom hennesrolle som mor og pedagog. Hun påsto at hennes rolle som mor ikke var blitt påvirket av hennes yrke.  Hvis en ser ordet læring kan det defineres som:

”Læring er en relativt permanent adferdsforandring som oppstår på grunnlag av erfaring” (Hilgard og  Atkibson 1967)(Imsen 1998:53)

Dermed kan jeg ikke forstå hvordan en ikke bruker de kunnskapene en har som førskolelærer ubevisst og bevisst i barneoppdragelsen. Slik jeg ser det må det være en fordel å være utdannet førskolelærer når en skal gjøre sitt liv viktigste jobb. Det å skal være med på å oppdra sine barn til å bli gode samfunnsborgere må da være vår viktigste oppgave i livet. Jeg har hørt et afrikanskuttrykk som lyder:

”Det tar en kvinne å føde et barn, men det tar en hel landsby å oppdra barnet”.

I vår tid er landsbyen  skiftet ut med lokalmiljøet,   og med de kommunale tilbud som for eksempel barnehagen. Dermed blir   barnehagen en viktig aktør i den oppvoksende generasjonensliv.  Det er altså en arena for barn å sosialiseres.  Slik en kan forstå dette er den jobben som gjøres i barnehager utrolig viktig. Det er klart at den jobben som gjøres med det enkelte barnet, gir ringvirkninger senere i livet til den enkelte, men også for samfunnet.

 Da jeg jobbet i rusomsorgen brukte jeg å si at vi tok oppvasken for den likegyldigheten brukerne hadde blitt utsatt for tidligere. Det er viktig å tenke på at disse brukerne hadde gått igjennom det samme systemet som vi andre hadde gjort. Men dessverre hadde et eller flere av leddene sviktet disse individene med å se den enkelte. Det er klart at vi alle har et personligansvar for våre liv, men samfunnet vi lever i har også et ansvar.  Med andre ord er det å oppdra barn er kollektivtansvar.

Nei, nå må jeg passe på ettåringen som ikke lenger hamrer, men klatrer for øyeblikket opp skostativet,  på jakt etter noen nye sko å prøve.