mandag 30. januar 2012

Klart vi kan!!!!!


Min Farmor brukte å si til min søster og meg: øve, øve gjemt og trutt og tappert det er tingen, alltid bedre om og om og om igjen, født som mester født som helt å neida det er ingen……..

Det er kanskje grunnen til at jeg ikke har løpt New York maraton, jeg gidder nemlig ikke å trene meg opp. Jeg kunne kanskje også påstå at jeg ikke løper maraton, fordi jeg har operert ryggen. Det er sant jeg har operert ryggen, men det hadde selvsagt ikke betydd noen ting hvis jeg hadde bestemt meg.

Problemet med å si dette er at det er en løgn. Lyge skal vi ikke. Men hvis jeg hadde fortalt denne løgnen mange nok ganger, kunne det ha blitt en livsløgn. Et er noe rart med livsløgnene våre, vi tror dem selv helt ukritisk. Disse løgnene påvirker våre valg, men også synet på oss selv. Det som er skummelt med livsløgnene er at de ofte begrenser oss. Men de kan også berike våre liv. Var det ikke Pippi som sa: ”Jeg har ikke gjort det før, men jeg greier det helt sikkert”.

Jeg tror min Farmor hadde rett, at en kan gjennomføre alt bare en øver og trener på det. For eksempel må jeg trene skikkelig hvis jeg skal greie å løpe New York maraton.

Derfor er det viktig at ikke teite ideer og livsløgner begrenser våre liv. Det å ikke se begrensningene, men å ta utfordringene. Her har vi altså tre muligheter: Valg, valg og valg. Nå vil jeg bare nevne Satre som mente vi var dømt til å være frie, og at i alle gjør valg som påvirker våre liv.

I dag vil jeg at vi skal gå ut i verden med en holdning at vi greier at bare vi trener og tar tiden til hjelp. Klart vi kan, vi greier det helt sikkert.
  

Skal skolen fremme et klassesamfunn?

I samtaler med andre lærere har det ofte slått meg hvor fordomsfulle enkelte er mot elever med diagnoser. En vanlig uttalelse kan være at: ”Jo, flere diagnoser, jo flere soveputer.”  Jeg ser selvsagt ikke bort fra at dette kan stemme på enkelt elver. Men jeg tror heler at manglene oppfølging fra skole, hjem, politikere og ikke minst skoleledelsens prioriteringer fører til at 30% av voksne ikke har tilfredsstillende  leseferdigheter.

I et av verdensrikeste land, med en velferdsstat som sikker skolerett og plikt for alle barn, går det altså voksne mennesker rundt, og ikke kan lese.

Spørsmålene kan da bli har disse 30% noen form for diagnoser? Eller var det disse ikke systemet fanget opp? Er dette et resultat av at 40% av spesialundervisningen utførers av ufaglærte? Ønsker ikke lærerne å jobbe med de pedagogiske utfordringene? Eller er dette for å spare penger  for skolen og/eller kommune? Er hjelpen avhengig av foreldrenes utdannelse  og posisjon i samfunnet? Altså er det snakk om at skolen bidrar til den sosiale arven?

Dysleksi har jo vært et kjent problem fra 1700-tallet, og var en diagnose som kun ble stilt på barn av gode familier. Andre barn var enten dumme eller så fikk de ikke leseopplæring, og dermed var ikke dette noe problem.

Jeg har også lurt på hvem disse voksne var i klassen, var det bråkemakerne eller var det de som gikk i ett med veggen? En annen ting jeg ikke forstår er hvorfor manglende leseferdigheter ikke er mer på den politiske arena,  det gjelder jo 30% av den voksende befolkning.

Vi lever jo i et samfunn som krever at den enkelte kan lese, og ha normale leseferdigheter, for å kunne fungere i jobb. Dermed kan en forstå at denne gruppen er en utgift/belastning for samfunnet, siden mange av dem ikke kan fungere i jobb. Dermed kan en forstå at med å nedprioritere denne gruppen av elever er å skape tapere, men også å ødelegge livene deres.

Derimot diskuterer politikerne de stakkers flinke elevene, og deres behov for  eliteklasser. Men jeg tror ikke denne gruppen har noe problemer med å lære seg elementære kunnskaper for å kunne fungere i samfunnet. Det er jo klart at å bruke ekstra ressurser på de flinke elevene kan gjøre den ekstra flinke. Dermed vil en øke klasseskilde mellom eliten og de som  mangler elementære ferdigheter i for eksempel lesing.

  Men jeg forstår politikerne godt med å satse på de flinke elite elvene fordi det er jo mer troverdig at det er disse som vil bruke stemmeretten sin, i motsetning til de 30% som ikke kan lese hvilket parti de stemmer.