I dag vil jeg fortelle dere om min tipp tipp oldefar som var
vel det en kan kalle for en ulovlig flyktning i kongerike Norge på 1800-tallet. Jeg vet lite om
Gustav, men noe vet jeg. Han kom fra Finland, og siden at Finland på denne
tiden var under Russland, var han russiskstatsborger, og jeg vet han døde i et fengsel
i Trondheim. Han satt da inne pågrunn av løsgjengeri. Jeg har blitt fortalt at
han greide aldri å tilpasse seg det norske samfunnet. Selvsagt hadde han noen barn, blant annet min
tipp oldemor Ida Caroline.
Ida Caroline giftet seg også med en mann med finsk bakgrunn.
Deres etterkommere har nok blitt det en kan kalle for nordmenn. Hvis det er noe som er spesielt med deres
etterkommere er at de fleste har veldig god utdannelse og er godt skolerte. Men
kunnskapen om blant annet i Kalevala, tror jeg er relativt liten blant
disse etterkommerne.
Tilbake til Gustav tenk de drømmer han må ha hatt, når han bestemte
seg for å reise til Norge. Han trodde
nok at denne reisen skulle gi ham et bedre liv. Dette var kanskje en naiv drøm,
men det var et håp om et bedre liv. Dette tror jeg er de samme drømmene som
våre nye landsmenn har i dag, når de bestemmer seg for å reise. Det å lage seg
et liv lagt fra egen hjemland og kultur. Reisen inn i det ukjente.
Når vi ser på min tipp tipp oldefars historie, og ser på tilpassingsvanskelighetene
til noen av våre nye landsmenn har, er de kanskje ikke så ulike. Gi våre nye
landsmenn den tid de trenger for, og vite det om noen generasjoner vil disse
familiene også bli norske.
Men jeg håper for deres skyld at de ta bedre vare på sine
tradisjoner og språket enn det min familie har gjort. Slik at de kan berike
sine omgivelser med den kunnskapen og visdommen som ligger i deres gamle
kultur.
