Kunnskap er viktig –mangel på kunnskap er farlig

Jeg er vel det enkelte ville ha kalt for en evighetsstudent, noen ganger føler jeg at det å få mer input gir en egen stimuli. Den følelsen en for når en vet at man har fått ny kunnskap. Det er også noe med den prosessen når en skal tilegne seg kunnskap, som gjerne fører til at en lærer også andre ting enn bare det en skal lære.   

Kunnskap er en form kapital som ikke vises, men den kan merkes.

En skulle ha trodd at en utviklet større selvtillit i fag en kan veldig godt, problemet er at med mere kunnskap jo mer forstår en at en ikke kan eller forstår. Det er en av grunnene til at jeg tviler på mennesker som påstår at de vet. Noen ting vet en, når en har puget gangetabellen så kan en den, men dette betyr ikke at man kan alt om det å gange.

Jeg tror ikke det er ytremotivasjon som for eksempel lønn som for en til å fortsette å ta ulike utdanninger, men jeg tror drivkraften ligger i det å prøve å forstå den verden vi lever i. Men jeg tror også det at lærelysten øker med ny kunnskap, det vil altså si at kunnskap stimulerer til mer kunnskap

En bekjent som jobber med å undervise medisinerstudenter, om hjernen, sier at det kan forsinke aldring i hjernen med at en bruker hjernen. Dette kan tyde på at hjernen er et organ som mye forebygges med hjelp av bruk og stimulis. Dermed kan en begrunne det å ta studier ut fra et helsefremmende perspektiv. Kanskje arbeidsgivere burde gitt alle medarbeiderne videre og etterutdanning pågrunn av det er helsefremmende.

Men jeg tror dessverre ikke at alle forstår hvor mye arbeid det er å tilegne seg kunnskap. Bare det å ha bestått en masterutdanning er en prestasjon i seg selv.

En venninne av meg har studert kunst og kultur på hovedfagsnivå , hun jobber  med kulturformidling, blir mektig provosert av å bli definert som kultureliten. Hun har brukt alle sine beste år å jobbe med kultur, det er da klart at dette er noe som hun kan. Problemet er at dette er er fagområde de fleste vil føle at de kan noe om, og som kjent jo mindre en vet om et fagområde, jo mer kunnskap føler  en har.

Noen ganger bør en kunne få lov å si dette kan jeg faktisk bedre enn deg, men siden vi har en viss oppdragelse godtar vi den andres frekhet, når de begynner å belære en om eget fagområde.  Med den selvtilliten bare en uvitende kan ha, utaler en seg i det vide og brede, slik at en skulle ha trodd at det bare er bortkastet å ha studert et fag i flere år. Det er vel dette en kan kalle for frekkhetensnådegave.