Tale er gull, taushet er tull –eller????

I den siste tiden har jeg tenkt veldig på hvordan frykten for å bryte taushetsplikten gjør at vi bryter taushetsplikten i vårt praktiske arbeid.

Vi lever nå i et samfunn som mener at åpenhet er noe av det mest salige vi har. Denne åpenheten finner vi over alt, spesielt på arenaer der en har med barn å gjøre er dette viktig. Barnas tilstander skal forklares til alle foreldrene, og dette er faktisk med på å ufarliggjøre tilstander. Dette er bra. Siden vi alle forklarer verden med å sortere og sette ting i båser,  spesielt det vi ikke forstår. Vi snakker og vi snakker, men plutselig blir både voksne  og barn møtt med taushet.

Da skjønner vi alle at her er det alvor. Her oppsår dagens dilemma:

·          

• Med å henvise til taushetsplikten gjør at alle forstår hva som har skjedd opprettholder vi da taushetsplikten, eller er dette brudd på taushetsplikten?

Vi som jobber med mennesker  skal være 100% lojal ovenfor taushetsplikten. Problemet er at vi heller ikke kan undervurdere folk flest. Det som kjennetegner folk flest er at de er verken dumme eller onde, men de er reflekterte mennesker som kan kunsten å resonere. Dette er nok prisen vi må betale for det åpne samfunnet vi har.

Det er veldig lett å henvise til taushetsplikten, med dette sier en veldig mye. Dette bør vi kanskje reflektere sammen om, hvordan vi skal greie å si ting uten å røpe noe eller alt. Det er vanskelig å jobbe med mennesker, spesielt ta vare på deres rettigheter, og dermed bør en kanskje bli flinkere til å bortforklare. A unngår en mulig at folk flest begynner å fundere, og gjennomskuer hva de ikke kan si.