En fascinerende person

En av de mest fascinerende mennesker jeg har snakket med er filosofen Anders Lindseth, og i dag har jeg tenkt mye på ham.

Anders Lindseth var den første som begynte med filosofisk praksis i Norge (Svare 2004

m.fl. 2004:96). Han hevder i samtalen med Helge Svare at den filosofiske praktikeren skal møte gjesten som likeverdige samtale parter.

Jeg synes det er vanskelig å beskrive Anders Lindseth uten å komme inn på de filosofene han er blitt inspirert av. Han har hentet sin inspirasjon fra Achenbach, Løgstrup og Heidegger.  Den første filosofiske praktikeren Gerd Achenbach sier at ”den filosofiske praksisen bygger på alt filosofen er, og alt den kan gjøres med mennesker” (Svare m.fl. 2004:94). Derfor bygger han ikke den filosofiske praksisen i en spesiell filosofiske skoleretning. Målet er å skape tenkeopplevelser gjennom dialog, som vekker gjestens indre bevegelighet, og gjøre ham/henne våken for uforutsette livsperspektiver. Filosofen skal ikke helbrede eller skape sunnhet, men å skape bevegelighet og liv. Achenbach  har en motvilje mot å begrense dialogen til de klassiske filosofiske problemstillingene (Svare m.fl. 2004:94), men alle spørsmål kan gjøres til filosofiske spørsmål. Han mener også at en skal unngå å bli fanget opp av rutiner og selvfølgeligheter. Dette vil hemme den undringsreisen han vil dra ut på sammen med gjesten. Løgstrup (1905-1981) mente blant annet at gjennom de holdningene vi gir hverandre er vi med på å gi hverandres verden den form (Svare m.fl. 2004:59). Han oppfordrer oss til å ta vare på den tillitten som vises oss, og det er ment som generell oppfordring, og dette gjelder selvsagt også hvordan vi oppfører oss ovenfor hverandre. Martin Heidegger (1889-1976) mente at Dasein (tilstede-væren) og fenomenene kommer sammen. Med andre ord: Væren møter væren. Han ønsket å sannheten om væren, en vitenskapelig-væren som kunne forklare eksistens. Med dette kan en forstå hvordan Achenbach, Løgstrup og Heidegger har inspirert Lindseth syns på filosofisk.

Slik jeg forstår Lindseth syn på filosofens oppgave i en filosofisk samtale med en gjest: Gjestens fortelling er en gave til filosofen, som filosofen skal behandle med alvor og respekt, slik at den tilbakemeldingen gjesten for av filosofen følers og /eller oppfattes av gjesten som en gave. En inspirasjon til å gjøre, handle, oppfatte eller/og velge det som gjesten selv mener er det rette.

Slik jeg forstår Anders Lindseth praktiske prosess i en filosofiske samtale vist oss under en forelesning:

1)      Gjesten uttrykker seg.

2)      Dette uttrykket treffer filosofen; uttrykk blir til inntrykk.

3)      Filosofen lar uttrykket virke i ham/henne.

4)      Filosofen gir uttrykk tilbake til gjesten.

5)      Gjesten reagerer på filosofens reagerer på filosofens ytringer.

Noe av det som kan virke forstyrrende på denne prosessen er forstand. Siden forstanden stenger for inntrykkets åpne og undrende holdning, og omgjør hvemhet til et hvahet. Med hvahet menes det å sette inntrykkene i for eksempel begreper og kategorier, og dette hindrer at uttrykket berører oss i hjerte og i det sanslige plan.

Lindseth mener at det filosofen må utdype er det han kaller for det berørte ikke-viten (Svare 2004:96). Han mener at en skal handle ut fra det berørt ikke-viten med undring, samtale og spørre ut fra undring. Vise gjesten at man er berørt, ved å stoppe opp i fortelingen, slik at gjesten forstår at filosofen forstår og blir berørt over uttrykket til gjesten. Tema for samtalene er det gjesten som bestemmer, men den filosofiske dialogen utvikler seg til en samhandlings undringsreise mellom gjest og filosof. Det er opptil filosofen å gjøre dialogen til en filosofisk samtale.

Slik jeg forstår Lindseth bruker han elementer fra den narrative metode i samtale med gjesten. Når han får gjesten til å fortelle sin historie og for gjesten til å forstå sin historie og hva som er problemet. Siden en grunnleggende menneskelig aktivitet er: kommunikasjon gjennom historie fortelling (Lundeby 1998:27). Det narrative teori kan forklares med fortellinger, hvordan fortellingen påvirker vår oppfattning/fortolkning. Det narrative begrepet om en forteller og å bli lyttet til, dermed er narrativ et rasjonelt begrep. Vi tolker og tolker aktivt gjennom de historiene vi forteller om oss selv, og dette gir livet struktur. Hva er historien bak valg vi har gjort, hvorfor vi valgte som vi valgt. Dette er fortellinger som kan gjøre oss til tapere eller vinnere, avhenger av hvordan vi bestemmer å fortelle vår historie.  Historien handler om et levd liv, det handler ikke kun om årsaksforklaring av historien. Med andre ord: Han for gjesten til å forstå seg selv og livet sitt på grunn av fortellingen.