Føleri følera føle tralala

Noen ganger møter en eller snakker en med mennesker fra fortiden. Det  rare er at selv om det er ca 30 år siden, det føles som  et helt annet liv siden, kommer mange av de samme følelsene tilbake som en hadde som 12 åring. Men samtidig som en vet  at tiden har gått, føler en at tiden har ikke har bevegd seg et minutt. En blir liksom den samme som en var for 30 år siden, og en tar på seg rollen som 12 åringen som snakker med den voksne.  En er jo ikke den samme personen, men en føler det samme som en gjorde for 30 år siden. Spesielt når en vet at vedkommende påvirket livet mitt direkte og indirekte positivt, altså en person jeg  alltid føle  takknemlighet til.    

Da jeg var 12 år hadde jeg ingen ide om hvordan live mitt skulle bli, det vet jeg faktisk ikke ennå. Vel, vel noen ting vet jeg.  Men jeg tror jeg hadde planer at jeg skulle ha et godt liv, og det har jeg faktisk fått. Jeg har alt hva en kan ønske seg nå. En snill mann,  to fine jenter, en jobb jeg trives i og mennesker rundt meg som er glad i meg fordi jeg er den jeg er. Jeg føler meg heldig her i livet, jeg lever på livets solside.

Jeg husker ikke hva jeg drømte om som 12 åring, men jeg husker følelsene. Disse følelsene som har bitt seg fast i kroppen min.  Jeg tror jeg som 12 åring følte utrolig mye. Kanskje jeg følte dette fordi det var mine følelser.  Så nå bare sier jeg føleri følera føle tralala.