Å leve i lykkeland

Jeg leser noen artikler der en kritiserer  ”mammabloggerne” med å skape seg et glansbilde av det å være mamma, og gjøre barna til statussymbol. Men er det ikke naturlig at en mor og far vil vise fram barna sine til hele verden. Vi er da tross alt kjempe stolte over egne barn.

En annen kritikk er at disse bloggene fremmer verdier som en hadde på 1950-tallet. Med at mor skal være hjemme å passe på hus og hjem, mens far går ut å forsørger hjemmet. Det er klart at det er de færreste kvinner som vil bli forsørget i vårt postmordere samfunn.

Derimot kan det være kan det være situasjonsbestemt som gjør at kvinner er hjemme, for eksempel skult arbeidesledighet, men det vil alltid være kvinner som vil være hjemme med sine barn, mens barna er små. Det er viktig at en faktisk respektere deres valg. Jeg har en venninne som var frivillig hjemmeværende da barna var små, men i denne perioden tok hun faktisk flere fag. På denne måten unngikk hun husmorfellen når hun skulle søke seg jobb.  Derimot gjorde hun seg  mer attraktiv for arbeidsmarkedet. De valgene vi gjør nå, vil altså påvirke framtiden vår.

Kritikken  mot ”mammabloggerne” går også ut på at en skaper seg et liv av lykke, og kritikerne mener da at ikke mødre er så lykkelige som de gir uttrykk for. Men det er jo slik at hvis en bestemmer seg for å være lykkelig, blir en gjerne det. Det er kanskje at hvis en skriver om hvor lykkelig er, kan dette faktisk påvirke lykkefølelsen i hverdagen.  Altså med å blogge skaper de seg en verden med lykke, og dette kan gjøre at en greier hverdagen med sine utfordringer. Kanskje denne lykkefølelsen gjør at en blir friskere i framtiden, og dermed vil samfunnet spare utgifter på helsekostnader.

Så kjære alle kritikere og   de som latterliggjør mamma- og husmorbloggerne, kan ikke en holde kjeft, og la dem få leve i lykkeland og vise fram sin egen lykke. Jeg tror nemlig at viss en velger å være lykkelig er sjansen større for at en blir det. Det med at en tar makten tilbake, og skaper seg et liv med lykke.