Kunsten å være voksen:

Du er jo voksen sa en venninne til meg for noen uker siden. Nei, det er jeg da ikke, med du derimot er nok det jeg vil kalle for voksen. Da jeg var 16 år gammel var de fleste over 30 år voksene, ikke bare var de voksene, men de var gamle også. De var så fulle av livserfaring, det var folk som hadde opplevd mye. De var jo 30 år. Nå derimot ser jeg alle 30 åringer, som noen som prøver å late som om de har livserfaring.

Noe av det morsomste jeg vet om er 25 åringer som prøver å spille voksene. De lever ofte med så strenge regler, at jeg for helt fnatt.   De leker familier, men de aner ikke hva det vil si å være i en familie. Noen av dem tror at det å være i en familie, kan man skru av og på som en selv vil. Når de ikke gidder mer går de ut av forholdet, og forstår ikke hva som skjedde.  Leken tok slutt.

Noen av oss har ikke lært oss kunsten, og kan ingen av reglene for det å være en lykkelig familie. Derimot har vi livserfaring nok til å se humoren i hverdagen. Vi lever lykkelige uten alt for strenge regler rundt oss, og gjør akkurat som vi vil, for det har jo vi alltid gjort. Jeg tror at det å være voksen er også å ha evnen til å gi blaffen i ting som ikke er viktig. For eksempel  er det ikke viktig om treåringen legger seg klokken  19:00, det som derimot er viktig er at treåringen for mye kos og føler seg elsket. Nå er jeg kanskje inne på det å være voksen, se det som er viktig og har evnen til å ikke se det uviktig i hverdagen.

Livet skal ikke være enkelt, men for enkelte vil livet alltid være svart/hvit uansett hvordan en har det i livet. Jeg tror at vi som har evnen til å se overflatisk på mange av livet mysterier, har også et mye bedre liv. Vi tar ikke alt så forbanna alvorlig, men noen ting er alvorlige. Men de alvorlige tingene blir ikke så alvorlige, om en har litt humor.

Det er kanskje svaret på det å være voksen, - at en har evnen til å gi blaffen i det som ikke betyr noen ting,  og at en bryr seg nettopp om det som er viktig.