Skråsikkerheten er det verste jeg vet:

Ja, det stemmer dette. Når jeg snakker med personer som er alt for skråsikre, begynner jeg å mistenke dem for å mangle evne til tvil og undring. De som ikke kan innse at de har til enhver tid, flere valgmuligheter. Jeg for eksempel ser meg selv som en kristenperson, men nesten hver dag har jeg mine tvil. For meg handler troen om personlige valg, men det er klart jeg er blitt påvirket av å være født og å vokse opp i et kristent land.

For eksempel da min fire åring spør om hun i virkeligheten er en apekatt.  Ja, vi mennesker er jo en type apekatter, og biologdatteren i meg ville svare et klart og tydelig ja. Det er nettopp det vi er en apeart, men er vi det? Hvor tid skiller de ulike typer arter seg fra hverandre. Slik jeg har forstått er det hjernen som skiller oss menneskene fra de andre apene.  Jeg spurte henne om hva de sa til slik i barnehagen, der hadde de sagt at vi tidligere hadde vært apekatt, men det er lenge siden, og da valgt jeg å være lojal ovenfor barnehagen. Det beste beviset jeg har med at vi fremdeles er en apeart er likheten jeg ser mellom apeungers forhold til sin mor, og hvordan mine barn helts vil hele tiden ligge tett inn på meg. Enkelte apearter har jo også en nesten lik DNA som oss mennesker. Personlig synes jeg ikke at det er noe problem å tro at vi har utviklet oss fra apene, og at vi også er en apeart, og troen på  at vi er skap av Gud i hans bilde. Men dette er ikke noe selvsagt, jeg har måtte tvilt meg fram til dette synspunkt, og noe inni meg tviler ennå.

Min personlige kristne tro handler først og fremt om tvil. Selv om jeg nedstammer fra en gammel prestefamilie, familien min har vært prester siden før reformasjonen, da skulle vel de ikke fått barn, men de fikk heldigvis barn. Jeg kommer ikke fra noe utpreget kristen familie, men jeg kommer fra en familie som har reflektert mye over det å tro. Mine foreldre har alltid oppfordret oss til å undre over eget livssyn, for å kunne ta det livssynet som passer oss best. Det gjør vel at jeg oppgjennom tiden har måtte tatt mine egne valg, og ikke hatt noe støtte av familien i mitt valg av livssyn. Ateistens barn blir kristen, og emissærens barn blir ateist. Familien min vil alltid respektere mitt valg av livssyn.  Men jeg merker at jeg blir oppgitt over personer, som ikke slipper tvilen fram i sin tro, og de som mener at de har jo sin barnetro. Jeg må bare innrømme at jeg kan ikke forstå at voksene mennesker kan ha sin barnetro, vil det si at de har bare godtatt at de er kristen uten å ha reflektert mer over det. Da undrer jeg meg på om de virkelig er kristne. For meg er nemlig troen min forbundet med tvil og refleksjon.

Noen ganger må jeg innrømme at jeg mistenker personer som ikke reflekter over egen tro, at de ikke reflekterer og undrer seg over andre ting her i livet. Hvordan kan en skråsikker person reflektere over eget arbeid? Hvis det er kun en måte å utføre jobben sin på hvorfor skal en at reflektere over den jobben en gjør?

Med å fortelle en historie mange nok ganger, med bekreftelse på at en gjør det rette, gjør vel at en ikke greier å innse at det er mange veier til en kan velge. Men med å fortelle sin historie vil en også kunne se ulike sider av historien. Kanskje en skulle i hverdagen vært flinkere til å fortelle historiene på ulike måter. Det vil jo påvirke om en opplever historien som et nederlag eller en opptur.  

Selvsagt er det lettere å velge når en er sikker, problemet er en kan aldri være sikker. Så min oppfordring vil være i dag, en skal tvile på alt, men tro på mye.