Melankoli negativt eller en ressurs?

I dag har jeg hatt en slik dag, jeg har vel vært det en kan kalle for  å være svart i sinne eller melankolsk. Noen dager skjer det jeg våkner opp og føler dette tunge sinnet i kroppen, selvsagt er dette noe jeg ikke snakker om, og jeg prøver å ikke vise omverden, hva jeg føler. Slik har jeg alltid hatt det, når jeg var liten brukte jeg å låse meg inn på rommet, og ville bare være alene. Det er disse dagene jeg greier få fram mine mest produktive sider og fantasien min jobber overtid. Det er vel det alle kaller får å være nytenkende eller kreativt, og  dette er vel positivt.

Melankoli kommer av gresk melas (= svart) og choli (= galle), basert på antikkens lære om de fire kroppsvæskene som var i balanse hos friske mennesker - hjertets blod, hjernens slim, leverens gule galle og miltens svarte galle. Det finnes ingen svart galle, men den ble like fullt beskrevet som «så tykk og klebrig» at legene så vidt kunne tappe den ut. Den utsondret svarte damper som steg opp i hjernen og formørket tankene. Personen ble bokstavelig talt svartsynt.

En kvinne skal være munter og omsorgsfull, vi skal ikke være melankolsk og sære. Da får en diagnose  som at en har en lettere depresjon eller er utbredt.  Ja, det er klart hun greier ikke presset og de forventingene vi som samfunn har til henne. En kvinne skal kunne vise sine følelser bare det er positive følelser, og følelser som en kan få sympati for. En kvinne som viser seg fra sin melankolske side er nok ikke det en greier å møte med sympati

Menn derimot har lov til å være tunge av sinn, og det er klart at de skal få være melankolsk og sære. Det er jo klart han har jo så mye ansvar og må få tid for seg selv. Det er noe trykt over alvorlige menn, menn som viser at de føler ansvar. Menn er jo heldige de får jo ikke diagnoser, med en gang de viser tung sinnet. De kan faktisk tillate seg å være melankolske. Hvis de er for eksempel kunstnere vil en forstå at de har jo behov for å føle, og de vil også påstå at det er melankolien som gjør dem kreative.

Ja, dette tror jeg på. Det er svartsinnet som gjør meg mest kreativ og produktiv, og jeg føler at det er feil å ikke ha dette svartsinnet. Dette svartsinnet eller melankolien som gjør meg til et helt menneske, og en like stor del av meg som den overflatiske personen jeg også er.

Så jeg håper jeg at jeg i framtiden vil oppleve mange dager jeg vil være melankolsk, og at melankolien vil følge meg resten av mitt liv, siden jeg er avhengig i mine melankoliske stunder for å greie meg i hverdagen.