Språk er makt, men også fag

Nå sitter jeg å hører på en lege om hvor grusomt det er at medisinske spørsmål drøftes i den offentlige debatt, med språk hentet fra økonomien. Denne legen mener at dette er  helsearbeidernes skyld. De godtok dette språket, uten debatt.

Han mente at helsearbeiderne skulle ha for 10 år siden, vært sterkere, og vært mer lojale ovenfor for eget fag.

Helsearbeiderne tok ikke ansvar. De gikk ikke ut og presiserte deres fag og  deres språk. Altså  de tiet, og den som tier godtar.

Lærerne derimot godtar ikke å bruke det økonomiske språket i deres fag. De gangene noen prøver seg på dette ler lærerne, og diskuterer dette høgt. Samtidig godtar de det ikke. Pedagogikk er pedagogikk, ikke økonomi.  Dermed blir ikke denne termologien  brukt i skolen.

Under krigen nektet lærerne å undervise slik okkupanten ville, helsearbeiderne derimot godtok det okkupanten befalte. De godtok det med å holde kjeft, de tiet, og gjorde jobben sin. I motsetning til lærerne som nektet å jobbe.

Dette er kanskje den største forskjellen på skolen og helsearbeiderne. En helsearbeider skal ha brukerne i fokus, men lærerne har faget i fokus. En lærer vil ikke være illojale ovenfor faget, for å tilfredsstille lederne eller brukerne. En skoleleder vil alltid tenke fag før ledelse, fordi han/hun vet at lærerne ikke godtar noe annet.

Ut fra dette mener jeg at helsearbeiderne må gå inn i seg selv, og si at vi har selv vært med på å innføre denne nye termologien.  De tok ikke opp den verdidebatten, som denne termologien har, og dette er helsearbeiderne sitt ansvar, ikke økonomene. Dermed kan ikke helsearbeiderne klage over økonomens inntok helsevesenet, men de kan takke seg selv.  De tok ikke den aktive debatt, om det å være lojal ovenfor faget, framfor ledelsen og brukerne.  

Snakker en med en helseleder kan det hørers ut som en snakker med en bedriftsøkonomi, men snakker en med en rektor, eller en annen skoleleder, snakker en med en pedagog.