Seieren kan smake jævlig

Noen ganger kjemper en å tape, men et nedlagt er tross alt bare en tapt sak. Det kan være fordi en tok feil, og dermed er det ikke noe å gjøre med.

Men da seieren er et faktum kommer gjerne sinne samtidig. Sinne over den likegyldigheten som er blitt vist. Den snillismen og naiviteten som en har brukt så mye energi å irritere seg over. Da det blir klart at en hadde rett, rett og slett.

I en vinnersitasjon kan en ikke juble, men en skal oppføre seg så eksemplarisk så mulig. Det verste er at vi begynner å synes synd på den tapende part. Men det er viktig og har fokuset på å fortsette, og at vegen går videre.

Dannete mennesker står ikke å skriker ut seieren, men takker den tapene part, og presiserer deres dyktighet.  

I enkelte sitasjoner sloss en for å vinne, og da seieren er et faktum sitter en igjen med dårlig smak i munnen.  Det er klart i en konflikt har en alltid vinnere og tapere, den gode mot den onde, rett mot galt. Men i virkeligheten kan en ikke dele konflikter i den gode mot det onde eller det rette mot det gale.

Det rette er det en definerer som det rette, og det samme med gode. Det er jo historien som bestemmer dette, og det er jo seierherrene som skriver historien.