Prekariat den nye klasse i arbeidslivet

Arbeidslivet har forandret seg enormt siden jeg begynte å jobbe. Det normale arbeidslivet var at en ble fastansatt, hadde faste arbeidsbeskrivelser, overtidsbetaling, fagforening, fastearbeidstider, med klare grenser på hvilken oppgave en skal gjøre på jobb og det kollektivet var viktig. Fikk en jobb kunne en regne med å ha jobben livet ut, med de samme arbeidsoppgavene.

Istedenfor har vi fått individet i fokus, fagforeningen er byttet ut med coaching. Dette viser at en har fokus på det individet, en er sin egnes lykke smed. En skal ikke jobbe i felleskap for å lykkes, men det er individet som skal lykkes.

Det er også vokst fram en ny klasse i arbeidslivet, prekariat. Dette er en voksene klasse i arbeidslivet, nemlig de som er ansatt som ringevikarer, vikarer og midligtidligansatte. Et av problemene til denne klassen er at dette er ingen homogengruppe, men en ekstrem hetrogengruppe, det eneste denne gruppen har til felles er usikkerheten, og alt hva dette usikkerheten innebærer. 

For noen kan dette være et springbrett til bedre jobber, men det kan også bli en livsstil som man blir sittende fast i. 

Denne gruppen vil forbli taus, fordi de ønsker å bli ansatt. Derfor er de som tilhører denne klassen livredde for å stå fram som bråkemakere, da er jo det bare rett ut. De vil dermed alltid holde kjeft, og håpe på å få en fastansettelse. På grunn av at de mangler talsmenn, vil det være vanskelig å få noen debatt. 

Under valgkampen var politikerene vage da tema ble tatt opp, de kjenner nemelig ikke til den usikkerheten som en har i dette livet, det å ikke kunne få lånn ovs.. 

Men selvsagt det nye arbeideslivet er også fantastisk og det gir muligheter, til for eksempel egenutvikling og intressange jobber.