Se meg

Noen ganger føler jeg at jeg går med  tapeten , jeg er bare en del av inventaret. Som alle andre mennesker vil jeg bli sett, jeg vil bli lagt merke til. Det at noen leser meg som person, leser mitt kroppsspråk, legger merke til meg som person og mine følelser. Men dette er kanskje for mye forlangt. 

Jeg føler meg ikke bare ikke sett, men oversett. Det å være den trygge, den som alltid er der. Stabiliteten som er villig til å stekke seg for andre, uten å få noen ting igjen. Eller rettere sagt det blir tatt som en selvfølgelighet at jeg stiller opp. En som har ”flink pike syndromet”, og som vil stekke seg. Den som faktisk synes det er viktig at andre koser seg.

De dagene jeg har vært med på noe dramatisk, vil jeg ha spørsmålet hva skjedde, fortell. Din opplevelse er viktig. Jeg vil slippe å presse meg fram å begynne å fortelle, når det er mye viktigere ting som skal prioriteres. Jeg blir dessverre lei meg når ingen er interessert i hva som skjedde, men kanskje sender en mail om kvelden, og spør om det gikk bra. Timingen er nemlig viktig, når en viser interesse. Det er jo klart når en kommer flere timer etter på med en mail, viser at en faktisk ikke har noen form for interesse av meg som person. Personlig hadde jeg mest lyst til å svare dritt og dra. Men det er klart jeg gjorde jo ikke det.

De eneste gangene noen legger merke til meg er når jeg blir sint, og slår hard i bordet. Men når jeg gjør dette, blir jo folk rundt meg sinte, og det er jo ikke rart flinke piker skal jo ikke slå i bordet. Vi skal ikke snakke høgt, vi er jo faktisk en del av inventaret. Inventaret skal jo ikke åpne munnen å si noe.

Personlig er jeg flink til å se andre, og legge merke til små ting. For meg er det viktig å se den enkelte, men noen ganger spør jeg meg selv: Hvorfor gidder du? Jo, jeg gidder fordi jeg bryr meg om andre, jeg vil at den andre skal føle seg sett. Derfor gidder jeg. 

Når behov skal prioriteres kommer mine behov, klart på siste plass. Dette er kanskje grunnen til at kvinner er mer sykemeldt enn menn. Ikke det at en vil strekke til over alt, men det at en ikke blir sett, eller verre oversett.