Melankolien en god venn

Nå føler jeg meg enormt gammel og sliten, kroppen min føles tung, og jeg vet jeg er inne i en melankolskperiode. Mine melankolskeperioder, kommer alltid etter mine mest effektive perioder.  Men samtidig øker min kreativitet, etter  en slik periode, og jeg blir mindre sårbar. Sårbarheten er en del av denne melankolskeperioden. Jeg går inn i meg selv, og føler noe helt enormt. 

Melankolien er min følgesvenn, en venn jeg elsker, men hater den også.  I disse periodene er  jeg fullstendig avsosial , og vil bare være alene eller sammen med min familie.  Dette er en side av meg jeg sjelden viser til andre, men den er der. Noen vil kanskje kalle denne fasen for å møte veggen, gå på en smell, jeg kaller den for min følgesvenn. 

Jeg tror ikke noen merker verken på jobb eller blant mine venner, når  melankolien tar over. Det som  utlyser disse periodene er så oftest ingenting, men de kommer så oftest  nesten samme tid vært år. Noen vil kanskje mene at jeg er årstidsdeppa. Jeg er ikke deppa, men melankolsk. 

De fleste ser meg som en 110% sosialperson, jeg har lett å få kontakt med folk, og viser at jeg er tilstede i sosialesammenhenger.  Jeg gir mye av meg selv i sosialesettinger. Jeg vet at jeg kan dessverre se ganske sur ut, men jeg har en komikerssjel. Det mye tulle og tøyts, innblandet en del godhjertet fandenskap, det er meg. 

Jeg vet at min venn melankolien vil alltid komme og gå, men livet må gå videre. Livet lever vi her og nå, og livet er ikke bare enkelt. Nå er det bare å bite tennene sammen, og stå på. Ta med sammen, som farmor ville ha sagt. 

Om noen uker vil min venn forsvinne, og jeg vil komme tilbake som den jeg er. Personen  med nye ideer, nye prosjekter, og som  nesten ikke trenger søvn.  Jeg gleder meg til min normale tilstand er tilbake, men det er klart jeg vil savne vennen min melankolien.