Jeg er verken Max eller Charlie

Til vanlig er jeg stolt over å være europeer, det vil si nordeuropeer. Dette fredlige kontinentet som ligger her, og i hele mitt liv har vi hatt fred. Selvsagt hadde vi krigsfrykt under den kalde krigen, og vi ventet på den tredje verdenskrig. Jeg husker at jeg sa flere ganger at russere er like gode mennesker som vi i Norge, da lo alle rundt meg, og påsto at jeg var naiv.

Nå skjer det noe i Europa, og europeerne har begynt å maskere. Vi har nå fått oss en ny fiende nemlig muslimene. Noen europeere er redde for at Europa skal bli muslimsk. Vi maskerer og demonstrere for og imot muslimene i Norge. Personlig blir jeg redd når europeerne begynner å maskere. Dette minner meg om den europeiske historie jeg trodde vi var ferdig med.

Ytringsfriheten er nå blitt hellig, og vi skal bruke den selv om det sårer andre. Men det er klart ingen skal død for og gitt ut tekster, uansatt om teksten er laget av skrevete ord, tegninger eller film. Undertegnete synes dette er utrolig vanskelig, jeg mener at vi skal ha full frihet til å uttrykke oss om det vi vil, men samtidig må en bruke denne ytringsfriheten et ansvar.

Samtidig har vi en plikt til å gi beskjed når det skjer en utvikling som i er uenig med. Jeg synes heller ikke at det er riktig at en skal kunne miste jobben, når en framstår med meninger. En arbeidsgiver kan ikke kneble sine medarbeidere, og heller ikke bestemme over medarbeidernes fritid. Det er faktisk umoralsk å krenke andre mennesker, men det skal jo ikke være forbudt.  Ytringsfriheten en blomst som kan blomster igjen selv som den har blitt knekt.

Vi bør selvsagt bekjempe ukulturen i de ulike kulturene, for eksempel omskjæring av kvinner, det har jo vi sluttet med i Europa. I England var jo det vanlig for mange åssiden og omkjære prostituerte kvinner. I Kina har jo de sluttet med å ødelegge unge piker sine føtter. Dette viser at vi skal kjempe mot ukultur. Personlig tror jeg at det kommer til å bli slutt på omskjæring av kvinner, fordi kvinnene selv føler skam med å være omskjært i Europa, og de vil ikke videreføre denne skammen til sine døtre. Jeg tror hvis vi bruker tiden til forsvinner det vi mener er ukultur av seg selv.

Men det som gjør meg stolt over å være europeer er at når noen tar seg til rette, og gjør noe som vi alle tar avstand fra, flokker europeerne seg i gatene og tar gatene tilbake fra tenoristene. Det skjedd i Norge og i Frankrike. Vi viser med vår kjærlighet og roser, at dette finner vi oss ikke i. Dette er borgerne, den vanlige mann og kvinne i gatene, som viser sin avsky mot tenoristene.