Stao no pao

 «Stao no pao superlag frao Sogndal» synger de i min favoritt fotballsang. Det jeg liker med denne sangen er utsagnet: Stao no pao. Dette er noe vi trenger i samfunnet  for eksempel personer som står på, personer som jobber i små usikre stillinger der de kan tjene småpenger, i tillegg til sine fastejobber. Samfunnet trenger de som står på av ren idealisme, fordi en gir noe til samfunnet og en kan bruke kompetansene som en har opparbeidet seg via studium og arbeid i flere år. Men en ofrer tid med venner, familie, hobbyer og ikke minst husarbeid (eller som jeg kaller det never ending story).  Derfor er det rett at en skal få betalt for å bruke fritida på dette arbeidet, betaling er også med på å stimulere til at vi står på.

I utgangspunktet er jeg for velferdsstaten og at den skal finansieres med skattepenger.  Det er klart jeg mener at skattesystemet skal reguleres ut fra inntekt og formue.  Faktisk er det rett at de med høge inntekter skal betale mere inn til fellesskapet enn de med lav inntekt. 

Samtidig kan en bruke skattesystemet til å stimulere til at vi stao pao, og dette er viktig for samfunnet. Det er klart ingen vil ha en jobb hvor de er usikre på om det blir for eksempel om det blir noe kurs, ingen vil ha en slik fast jobb, derimot vil en kanskje ha en slik jobb i tillegg  til en fast jobb. Hvis en skal stimulere til slik ekstra jobbing, er det faktisk ikke motiverende hvis en må betale 44% i skatt. Av 90 000 kr, er faktisk 44%  39 600 kr, og dette stimulerer faktisk ikke til å ikke ha noe fritid.

  

Skattesystemet skulle ha stimulert til økt drivkraft der en står på å jobbe med slike strøjobber. Jobber som er veldig usikre, men samtidig gir flere av disse jobbene kunnskaper til yrkesutøvere som de trenger. Så at noen gidder å jobbe slik stimulerer til økt innsatts og mere reflekterte medarbeider, som igjen gir samfunnet en gevinst, dermed blir denne «ekstra jobben» en del av verdiskapningen i samfunnet. Vi ønsker jo verdiskapning, og at noe gidder å stao pao. 

Jeg vet at for eksempel fagforeninger vil at alle skal ha faste jobber, med fast og forutsettbare inntekter, men det er jo umulig, hvis en må forholde seg at andre faktorer som antall påmelde eller andre faktorer. Dessverre er det slik at ikke alle jobber kan være 100 % og stabile, dermed må denne verdiskapningen alltid være en ekstra jobb. Uansett på små steder kan en ikke jobbe som kurslærer på heltid, det er nemlig ikke nok deltakere.

For å stimulere til at resurssterke personer skal gidde å ta seg «ekstra jobbing» mener jeg at en bør kunne ha en ekstra jobb, og tjene ca 100 000 hos en arbeidsgiver uten at en skal straffes med å måtte betale 44% i skatt på disse pengene. Faktisk mener jeg at skal kunne tjene  under 100 000 kr ekstra fra en arbeidsgiver ikke hovedarbeidsgiveren, uten at dette skal skattlegges, og dette er først og fremst for å stimulere til en skal belønnes for å stao  pao, ikke straffes.

Dette vil stimuleres til mer frivilligarbeid og arbeid en trenger spisskompetanse til for eksempel som kurslærer. Vi trenger både frivilligarbeid, den en kan få et skattefritt utbytte, og dette vil stimulere oss til å  stao pao.