Nav har bestemt seg nå for å utsette nedleggingen av 13 arbeidsplasser i Odda. Dette er de gamle statligetjenestene, arbeidskontoret og trygdekontoret. Disse tjenestene skal sentraliseres. Jeg regner med at dette er for å gi for eksempel de arbeidsledige et bedre tilbud, og gjort med faglige begrunnelser, ikke økonomiske. Men det er noe her jeg ikke forstår.
For det første er ikke de arbeidsløse en homogengruppe. De og årsakene til at de er arbeidsledige er like ulike, som alle andre individer. De har med seg ulike ”ryggsekker ”, som har ført dem ut i arbeidsløshet. Årsaker til arbeidsledighet kan komme av:
· Det klassert borger
· Husmorruten
· Livsoverganger
· Traumatisering
· Helseplager
· Tilpassingsvansker
· Opprøren
Arbeidsledighet blir av mange regnet som et av samfunnets største sosiale problem. Kjell Underlid skriver i sin bok ”Arbeidslaus BY og LAND HAND i HAND” om de arbeidsløse sine økonomiske tilpassninger:
| Måtte kute ned på andre utgiftsposter enn matvarer | 86,6% |
| Måtte bruke av oppsparte midler | 60,1% |
| Måtte kutte ned på forbruket av dagligvarer | 57,3% |
| Måtte avlyse eller utsette planer om å kjøpe nye ting, reiser eller liknende | 56,8% |
| Unnlatte å betale regninger eller avdrag i rett tid | 35,7% |
| Måtte ta opp mindre lån ”for å komme seg over kneiken | 23,9% |
| Måtte be om hjelp fra sosialkontoret | 22,1% |
| Gaver fra familie, slekt eller venner | 16% |
| Måtte avbryte spareordninger | 16% |
| Måtte kitte seg med ting som en tidlige har skaffet seg | 10,3% |
Om en kan forstå av tabellen til Underlid vil arbeidsledighet påvirke den enkelte økonomisk. Men er det økonomiske det eneste de arbeidsledige sliter med?
Klart det er andre problemer med de å være arbeidsledig, som:
· Psykiskeproblemer
· Arbeidsledige kan bli passive
· Ustrukturert liv
· Mister mye av det sosiale
· Negative holdninger til egen arbeidsledighet
· Mindre opptatt av andre gjøremål
· Mindre respekt/verdi
· Mindre læring
Faktisk er retten til arbeid grunnlovfestet i §110 (Underlid 1992:151). Retten til arbeid er også med i FNs menneskerettserklæring artikkel 23:
”Enhver har rett til arbeid, fritt valg av yrke, til rettferdige og gode arbeidsforhold og til beskyttelse med arbeidsledighet” (ref. i Halvorsen, 1977/1979)(Underlid 1992:151).
En hver har altså rett til arbeid, men selvsagt står det ingenting om at en skal ha en lokalarbeidsformidling. Men er ikke den menneskeligekontakten viktig, når en skal oppnå optimal kommunikasjon.
Kommunikasjon er et samspill, hvor det er viktig at senderen sender ut signaler verbalt- og ikke verbalt som blir forstått av mottakeren. Samtidig må mottakeren ha de lytteferdighetene til å tolke senders kommunikasjon. Lytteren må lytte etter den verbale kommunikasjon, den ikke verbale kommunikasjon og/eller ”lese mellom linjene, for å forstå budskapet til sender..
For at samhandlingen skal være en relasjonell kommunikasjon må en ha fellesforståelse mellom studentene imellom og lærer. Denne fellesforståelsen, består av at senderen sender et budskap som mottakeren lytter til. Mottaker må gi tilbakemelding om at budskapet er blitt forstått.
Kommunikasjon er altså et fellesprosjekt hvor en deler, dermed oppstår det relasjoner mellom partene. For å oppnå en kommunikativ samhandlingsprosess må partene overholde visse regler, og dette oppnår en med en språklig forståelse og etablerer et samspill. I dette samspillet påvirker samtalepartneren hverandre, i et gjensidig samspill. En samtale består av at partnerne veksler mellom å være sender og mottakere. I en vellykket kommunikasjonsprosess vil sender og mottaker oppfatte budskapet likt. Sender og mottaker må ha en felles forståelse av begreper, verbalt språk og ikke-verbalt språk. Dette forutsetter at både sender og mottaker har relasjonelle ferdigheter. En kan si at kommunikasjon er en serie med taler og lytting, det vil si sending og mottaker (Wadel 1999:43). Individuelle delferdigheter som er viktig for å kommunisere er sending, relasjonelle og mottaking (Wadel 1999:44 ).
Som vi ser er altså lytterrollen like sentral som talerrollen i en kommunikasjon. Lytting er ikke det samme som å høre, men når en lytter kreves det aktiv deltaking (Gjerde 2003:92). Når en lytter og forstår budskapet må en oppfatte, tolke, evaluere, lagre og reagere, en kan høre noe en ikke klarer å tolke, evaluere, lagre eller reagere på. For å kunne lytte innebærer at en må ha ferdigheter innen konsentrasjon, språk og kunne organisere budskapet, det vil si kunne plassere det en hører på ”rett hylle”. Dette er ferdigheter en kan utvikle, og trene seg oppi, men i all god lytting må en kombinere alle tre ferdighetene. All verbal kommunikasjon krever lytting, og dermed er lytting en av de grunnleggende kommunikative ferdigheter (Wadel 1999:78).
Aktiv lytting innebærer ikke-verbale tegn når en lytter, i vår kultur kan det være smil, nikk, øyenkontakt og lignende (Wadel 1999:40). Når en skal være en aktiv lytter kan lytteren komme med spørsmål eller små ord som ”Mhm, jeg skjønner”. Dette kan være for å oppklare at en har forstått budskapet eller for å få bekreftet ovenfor senderen at en har forstått budskapet. En bør være klar over at, ved å gi tilbakemeldinger, spesielt med spørsmål, kan en også vise at en ikke forstår budskapet til senderen. Hvordan en reagerer på budskapet er langt fra uvesentlig, en kan inkludere samtalepartneren og en kan oppnå avstand til partneren (Svare m.fl. 2004:86). Respons til samtalepartneren, kan vise likegyldighet, avvisning eller oppmerksomhet. En kan kjenne en diffus fornemmelse om at det er noe som ikke stemmer. En har ulike forventninger til hvordan man vil at mottaker skal lytte, for eksempel vil noen ha blikkontakt, mens forventes ikke av for andre (Svare m.fl.2004:123). Ved trening kan en lære å gi senderen riktig respons. Heldigvis er kunsten å lytte aktivt noe en kan lære seg å mestre, med øving (Svare m.fl. 2004:122).
Ikke-verbale kommunikasjonskilder vi har: Gester, hodebevegelser, ansiktsuttrykk, øyebevegelser og kroppsstilling (Wadel 1999:25). Vi ser her at kroppsspråket er den vanligvis største bæreren av den meningen som formidles ikke-verbalt.
En annen viktig ikke-verbal kanal er stemmebruk. Når vi snakker forandrer vi tonefall, tonehøyde, tonestyrke, tonevalør, rytme, trykk, hastighet, pauser og stillhet. Pauser i form av stillhet, kan være en sterk form for kommunikasjon. Spedbarnsforskeren og klinikeren Daniel Sten konkluderte i et forsøk at små barn kan ane endringer i folk sinnsstemninger, ut i fra om mødrenes overdrev eller underdrev sitt lydakkompagnement (Gjerde 2003:74). Ut fra dette kan man tolke at det ikke er planløst at vi snakker med ulike tonefall. Andre ikke-verbale kanaler vi bruker er kroppskontakt, fysiske nærhet, orientering/vinkling, fysisk utseende, bruk av tid og omgivelseforhold. Når en ser på de tolv nevnte ikke-verbale kanaler gir disse muligheter for å øke innsikten i våre medmennesker tanker og følelser, men det er en fare for at vi vektlegger enkelt uttrykk og tolker ut i fra dette.
Det stiller altså store krav til å tolkningsevnen vår. På denne måten kan det oppstå kommunikasjonsproblemer med samforståelsen av et budskap. Tolkningen av det ikke-verbale budskapet, er noe som mottaker tolker ut fra egen erfaring, følelser og oppfatning av senderen. Den ikke-verbale kommunikasjonen bidrar med å utfylle det talte ord, illustrere mer grafisk hva som blir sagt, understreke deler av det verbale budskap, hjelpe til å regulere flyten i kommunikasjonen og initiere og vedlikeholde den verbale kommunikasjonen ved å være en kilde for tilbakemeldinger i en samtale (Wadel 1999:29). Det er altså den ikke-verbale kommunikasjonen som er den dominerende kommunikasjonsform for det rasjonelle budskapet mellom sender og mottaker. For å oppnå flyt i samtalen bør den ikke-verbale kommunikasjonen stemme med den verbale. Når den ikke-verbale kommunikasjonen ikke stemmer med den verbale kommunikasjonen har en tendens til å tro på den ikke-verbale språket. Dermed får en problemer med å oppfatte hva som er sagt. Vi burde altså vært mer bevisst vår egen ikke-verbale kommunikasjon. Når en skal formidle et budskap er en mer opptatt av å si de riktige ordene enn de ikke-verbale signalene.
Mottakeren har ofte problemer med å sette ord på de ikke-verbale signalene, men oppfatter det ikke-verbale språket som mer troverdig enn den verbale. Dette kan bidra til misforståelser, og tillits brudd mellom partene. Som sender er vi altså mer opptatt av det verbale språket, men det er det ikke-verbale språket som mottaker tolker som det mest sannferdige. Kommunikasjonsproblemer forstås vanligvis som problemer på mottakers side, men siden kommunikasjonsproblemer er rasjonelle, og det blir ”mellom oss problemer” (Wadel 1999:81). Det er altså et fellesproblem, siden en ikke forstår hverandres signaler, og dette viser hvor stor betydning det er med rasjonelle ferdigheter.
Dermed kan en forstå at mennesker som er som er i en vanskelig livsfase tenger den fysiske mellommenneskelige kontakten, og ikke bare sitte på PCen å fylle ut skjema. Altså mennesker trenger mennesker, også i den digitale verden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar