Det som er farligere enn mangel på kunnskap – er hvis dette kombineres med makt

Noen ganger mener vi at vi har de riktige verdiene og det er vi som kan det med å tenke etisk, vi er selvsagt rettferdige. Men hvorfor er mine verdier bedre enn dine verdier?  For oss som jobber med mennesker er det utrolig viktig at vi forstår hvordan de metodene vi velger ovenfor brukerne innvirker på brukerne. Hvis det er sant at å bruke isolat i psykiatrien hjelper pleiepersonalet, og ikke den syke, mener jeg at da skal en ikke bruke isolat.  

For en tid siden  var jeg på et kurs, der foredragsholderen mente at han hadde fasiten på det å tenke etisk. For å være helt ærlig mener jeg at slike holdninger er helt på tryne. Spesielt når en som kursholder ikke ser den makten en har ovenfor dem en snakker med. Klart for de fleste i denne forsamlingen ble han sett som en  med mye kunnskap. La meg forklare dette med en rask analyse. De fleste i denne forsamlingen var fagarbeider og ufaglærte. Dermed kan en gå ut fra at de så litt opp til ham, som hadde fullført lærerutdannelse.  Denne makten brukte han til å kritisere deltakerens valg i etiske dilemma. Noe av det som gjør meg mest forbanna er når makt mennesker bruker sin makt ovenfor andre med å angripe dem.

I sin forelesning var han veldig opptatt av adferdsterapeutisk tradisjon. Denne tradisjonen mener blant  annet at mennesket er født verken godt eller ond. Dette er det motsatte av det jeg mener, jeg mener nemlig at mennesker er født gode.  Det med hvilke menneskesyn adferdsteorien går ut fra nevnte han ikke, dette synes jeg var rart siden han sa selv at han var så utrolig interessert i etikk og etiske dilemma.  

Jeg mener også at det skumle med adferdsterapi  er mekanisk og manipulerende, pågrunn av prinsippene er enkle med  belønninger og straff. Eller for å si det noe penere positive forsterkninger og negative forsterkninger.

Jeg reagerte også på undrer kurset på at han mente at adferdsterapi er  altomfattende og dekker hele spekteret av mennesker sine problemer.

Under kurset satt jeg å lurte på noen enkle spørsmål:

• Hvor langt kan og bør en gå i å forme et annet menneske ved å modifisere adferd?

• Under hvilke omstendigheter og i hvilken grad skal det kreves samtykke fra brukeren?

• Hvem skal ha hovedansvaret for å sette mål?

Dessverre vet jeg at adferdsterapi er en vanlig metode ovenfor psykiskutvikletshemmede,   og pleieren gjør dette i god tro. Men er det lov å gjøre overgrep ovenfor svakere mennesker når en handler ut fra sin godhet og i god tro? For eksempel begrepet ”frivillig  tvang” mener jeg selvsagt er helt på tryne, men også utrolig farlig.

Altså for å samle trådene i det jeg har skrevet her: Mangel på kritisk tenkning om etablerte sannheter kan føre til et maktmisbruk, ovenfor svake grupper, selv om gjerningsmannen gjør dette av sin godhet. Derfor blir etter min mening mangel på kunnskap farlig, spesielt hvis det kombineres med makt.