Ledelse og retoriske ferdigheter :

De mest betydelige lederne gjennom tidene har hatt to vesentlige egenskaper felles, de har vært gode talere og lærere (Skogstad 2002:413). En lærer må ha greie på organisasjonens verdier, og må kunne formidle disse. Slik at medarbeiderne forstår innholdet, og ut fra egen vilje lever verdiene i praksis. For å være en taler, må en ha noen å tale til, forme talen å tydeliggjøre budskapet, for eksempel med en historie, med humor og/eller med å lese eller henvise til et kjent stykke poesi. En tale må ha musikalitet i seg, og være en samtale til tilhørerne. Å tale er ikke den kommunikasjonsformen som hverdagen til en leder består mest av, det er nemlig hverdagskommunikasjonen som for eksempel småprat med medarbeidere.  Hverdagskommunikasjonen kan en dele inn i den formelle og uformelle kommunikasjonen, og hvis ikke dette samsvarer oppstår det utydelighet, som igjen kan føre til mangel på troverdighet.

En kan si at ledelse er en kunstart, og kunsten består av å forme organisasjonen (Skogstad m.fl. 2002:401). Både organisasjonen målrettete virksomhet, organisasjonens psykososiale miljø og kulturutvikling i organisasjonen. Ledelse handler blant annet om hvordan ledere samspillet med de ledete, og hvordan de ledete handler seg imellom. De mellommenneskelige forhold på en arbeidsplass påvirker helsen til medarbeiderne.

Det er altså god økonomi å sørge for at relasjonene mellom medarbeiderne er gode. En arbeidsplass må fornye seg både faglig og menneskelig over tid (Skogstad m.fl. 2002:405). Ledelse skjer i samhandling med andre, og er et relasjonelt begrep. Den menneskelige fornyelsen er viktig fordi alle bør ha noe nytt å si, for eksempel en ny historie, nye morsomheter og lignede, dette er for å inspirere fellesskapet. Organisasjonen og ledelsen må legge til rette for den enkelte personlige utvikling, både faglig, menneskelig og samarbeidsutvikling. Samarbeidsutvikling kan en forstå som fagligsamarbeid eller som samværsutvikling. Begrepet samværsutvikling har med å gjøre hvordan trivselen er på arbeidsplassen, for eksempel hvilken aktelse og hvordan medarbeiderne kommuniserer med hverandre. Det er vesentlig at lederen forstår styrken i fellesskapsfølelsen, med å bedre kommunikasjonen til den enkelte medarbeider, som igjen øker hans/hennes samarbeidsevne. Dette er med på å bygge og vedlikeholde gode relasjoner mellom ledelse og medarbeidere. Det bærende elementet i alle organisasjoner er samtaler (Skogstad m.fl. 2002:420). Siden samtaler fungerer både som relasjon bygging og/eller vedlikeholding og som informasjonskanal. Å være leder varierer i roller og arbeidsoppgaver, det to forskjellige yrker å være rektor eller avdelingssykepleier. Noe vil de sannsynligvis ha felles, de har begge ansvar for andres arbeid, de har mandat for å gjøre noe på vegne av organisasjonen og de utfører viktige funksjoner for hele organisasjonen (Strand 2001:11). Andre fellesnevnere i arbeidsdagen til en leder er at det er komplisert å planlegge arbeidsdagen og mangel på tid til nødvendig gjennomtenkning. Dagene går med til uformelle og formelle møter. På grunn av dette bruker lederen mye av sin arbeidsdag til å snakke. Hvordan lederen kommuniser påvirker blant annet troverdigheten og tilliten de ledete føler ovenfor lederen. Dermed blir språket til lederen en viktig del av ledelsen  hans/hennes. 

Å bruke retoriske virkemidler er ofte nødvendig for å motivere og engasjere mottakeren (Skogstad m.fl. 2002:416). Lederen må være bevisst det retoriske, og bruke det bevisst når de skal motivere og engasjere medarbeiderne. For å kunne beherske dette virkemiddelet må en kunne mer enn bare faget. Med et stort interessefelt, har en sjanse for å se flere muligheter. Hvis lederen har en ensporet utdanning og interesser vil dette være kreativt dempende på organisasjonen.  Flere forskere mener at man holder på å ødelegge språket med at kildene til språkligutvikling er fjernsyn og video, informasjonsteknologi og fagutdannelse (Skogstad m.fl. 2002:416). Bruk av mange vanskelige faguttrykk kan føre til avstand mellom leder og ledet. Sokrates brukte ingen vanskelige akademiske faguttrykk, han snakket samme språk som samtaleparten (Svare m.fl. 2004:83).  På grunn av språkødeleggelsen blir de tradisjonelle språkutviklerne viktigere enn før, eksempel på dette er litteratur, historier, eventyr, kunst og musikk (Skogstad m.fl. 2002:416). Utdanning og trening i talekunst var en selvfølgelig for alle som skulle opptre offentlig i den greske og romerske oldtiden (Skogstad m.fl. 2002:416). Disse seminarene ble innledet av at deltakerne spilte en melodi på fløyte eller lyre. I dag er det flere norske bedrifter som har kulturtiltak for medarbeiderne, blant annet kan de ha kunstklubb, revygrupper og kor. Dette viser at ledelsen har forstått at utviklingen av hele mennesket er viktig for organisasjonen.  Tradisjonelt er ikke talekunst og musikk en del av lederutdannelsen i Norge, men musikalitet, kunstinteresse og litraturinteresse vil ha en positiv innflytelse på lederens språkutvikling og personligutvikling.  

Språk skaper en virkelighet. En leders oppgave er å få medarbeiderne til å tyde og oppfatte opplevelser og begivenheter på måter som er forenlig med organisasjonens mål (Colbjørnsen 2004:116). Lederen må informere de ledete om hva som skjer i organisasjonen. På denne måten for lederen være med på å forme virkelighetsoppfattelsen i virksomheten. 

Ved å ha god informasjonsflyt til medarbeiderne, vil en redusere usikkerheten, og dermed redusere løspraten i organisasjonen. Den mest brukte kulturpåvirkningsmetoden er å informere medarbeiderne. Fortellinger og historier formes av at en setter ord på hendelser og opplevelser (Svare m.fl. 2004:66). Dette kalles for narrativ teori. Hvordan en former fortellingen påvirker forståelsen av virkeligheten, og dette bør en bruke når en vil påvirke medarbeiderne. Lederen må være oppmerksom på fortellingens makt, og bruke dette bevisst når han/hun skal presentere verdiene for medarbeiderne. På denne måten kan han/hun forme virkelighetsoppfattelsen til medarbeiderne, slik at holdningen praktiseres i det daglige arbeide. Bruke fortellingens makt for å utvikle den enkelte medarbeideres samværsevnen. Lage normer for samvær gjennom historiefortelling.